Jeg forundres til stadighet når jeg møter mennesker som tror at vi som lever i vår tid, tilhører den generasjonen som har nådd lengst. Vi sitter liksom på den historiske arena beskuende ut over tiden, og mener om oss selv at vi behersker livets gåter bedre enn de som har befolket jorden før oss. Denne illusjonen ser også ut til å gjelde mange kristne jeg møter: troen på at dagens kristne forstår seg bedre på Gud og på Hans veier enn de som har levd før oss. At vi har en større åpenbaring, en større salvelse av Ånden. At Gud handler sterkere med oss, enn noen før oss. Det skjer samtidig som man snakker svært negativt om tradisjoner, - tradisjoner som man foraktelig kaller "religiøsitet". Men dette er ikke bare en myte. Det er direkte kjetteri av det gamle, kjente slaget.
En av årsakene til dette er at vi lever i et historieløst samfunn. Det ser vi ikke minst i Midt-Østen konflikten. Mange har et kortidsminne når de omtaler det som skjer der. De lange historiske linjene er hvisket ut av hukommelsen, ser det ut til. Men historieløsheten viser seg på mange andre områder, ikke minst i visse kristne sammenhenger. En følge av det er at oppbrudd, avstandstagen og frigjøring blir de store livstemaene. Vi bedrar oss selv med å tro at veien til den strålende fremtiden, er å kappe fortøyningene, bryte bånd, kaste loss - bli uavhengige og ikke lenger kjenne på noen forpliktelser. Så holder vi på med å slå inn dører, slå ut vegger og hele tiden forlate det gamle, til fordel for noe nytt. I kristenheten får dette av og til absurde følger, ved at man hele tiden er på jakt etter det nyeste nye, den neste bølgen, den aller siste metoden. Som regel oppstår det meste av dette i USA eller i andre engelsktalende sammenhenger! Merkelig, ikke sant! Merkelig at ikke dette nyeste nye kommer fra et uland. Det er bare når vi forlater det gamle, til fordel for det nye, at vi kan utvikle oss og modnes, - tror vi. Istedet blir vi bedratt!
Vi havner i en form for evig pubertet, lever i et overmot - alt dreier seg om meg, min selvrealisering, at jeg skal bli velsignet, ha fremgang. At jeg er med på det Gud gjør, for ikke å snakke om det siste Gud gjør. Da kan jeg jo ikke være en del av noe så gammeldags, så antikvert som et av de historiske kirkesamfunnene. Det som betyr noe er hvor jeg er på vei, ikke hvor jeg kommer fra. Man avviser velsignelsene av levd liv, av kirkelige tradisjoner - kast det over bord! Vi trenger det ikke! Vi vil være fri! Det tragiske med dette, er ikke bare vår mangel på kontakt med fortiden - som jeg mener er tragisk i seg selv, men at vi ikke forstår at det vi leter etter får vi bare ved å grave dypere! Våre røtter trenger å få feste og forankring. Da ville vi slippe å være så forvirret og fragmentisert. Det siste særpreger jo vår tid. Og årsaken ligger i at vi kapper båndene til våre historiske røtter. Også våre kirkelige røtter. I vår tid må vi heller lansere noe nytt, friskt, levende. I stedet for å holde på det bibelske og de gode kirkelige tradisjoner, som er sprunget ut av urkirken, setter vi heller nye navn på ting, vi setter fokus på oss selv, våre behov, hvor viktige vi er. Du verden så viktige vi er! Og uavhengige.
En har sagt at historieløshet er "å veksle tradisjonens gull om i samtidens småmynter."
Hos profeten Jeremia kan vi lese disse ordene: "Så sa Herren: Still dere på veiene og se! Spør etter de gamle stiene, etter veien til det gode! Gå på den, så finner dere hvile. Men de svarte: Vi vil ikke gå der." (Jer 6,16)
Jødefolket er blitt bevart som folk nettopp fordi de tok vare på historien, tradisjonene. "Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er en. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. Disse ord og bud som jeg gir deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og tale om dem når du sitter hjemme og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp. Bind dem på hånden som et merke og ha dem på pannen som en minneseddel. Skriv dem på dørstolpene i huset ditt og på portene dine." (5.Mos 6,4-9)
Selv er jeg blitt så velsignet ved å grave i kirkens røtter og tradisjoner. Jeg føler meg så beriket, særlig etter å ha tatt ibruk den kolossale arven jeg har fått. Når vi tar oss tid til å lytte til historien, blir det lettere å forstå det som omkring oss, men også det som foregår inne i oss. Den russiske religionsfilosofen Nikolaj Berdjajev (1874-1948), som jeg setter stor pris på, har en gang sagt: "å gå på dypet i tiden, er å gå på dypet i seg selv."
For den som vil trenge dypere inn i dette temaet anbefaler jeg gjerne følgende bøker: Nikolaj Berdjajev: Historiens mening. Artos 1990 og av samme forfatter: Om Dostojevskij. Artos 1992.
Kan denne moderne kristelige arrogansen (hvor man tror man vet bedre enn alle tidligere kristne, for vi har nådd lengre) være en form for "åndelig darwinisme." Troen på en utvikling til noe bedre og høyere enn tidligere generasjoner kristne? At den fysiske darwinismen smitter over på et åndelig plan?
SvarSlettEn liten presisering, bare, når du sier at det nyeste nye som oftest kommer fra USA eller et annet engelsktalende land.
SvarSlettI hovedsak er vel dette riktig, men ikke alltid: Jeg tenker blant annet på vekkelsen til Dr. Yonggi Cho i Sør-Korea.
Eller frigjøringsteologien som vokste fram innenfor den katolske kirke, både i Latin-Amerika og Asia.
Og - for ikke å snakke om - den liberale teologien som i utgangspunktet var en tysk greie.
Men jeg skjønner hva du mener, altså.
Til undrende: Nå har jeg aldri hatt noen særlig sans for Charles Darwin, men innspillet ditt er likevel interessant.
SvarSlettTil Ivar:
Enig med deg i at vi selvsagt har fått innspill fra andre land enn USA, som har fått betydning for oss her i Vest. Det er interessant at du trekker frem vekkelsenshistorien og frigjøringsteologien. Som du helt sikkert vet er den koreanske vekkelsen mer enn Yonggi Cho, jeg holdt på å si, heldigvis. Og de latin-amerikanske frigjøringsteologene var vel heller ikke så ensartet, var de vel? Men det er likevel langt mellom de strømningene som har påvirket den vestlig protestantisk kristendomsformen, fra andre steder enn USA og engelsktalende sammenhenger. Jeg har ofte undret meg over hvorfor kristne ledere fra det tidl. Sovjetunionen, eller fra fattige land, ikke blir invitert til å være hovedtalere på møter her i vest. Landsmøtet for Baptistene på Raufoss i år var et hederlig unntak, med en representant fra Sierra Leone. Men han ble jo attpåtil holdt igjen og trakassert på Gardermoen.
Jeg sitter å leser georgisk og armensk kirkehistorie for tiden. Når hørte vi noe derfra sist? Jeg holdt på å si: Kan det komme noe godt derfra?
Dette er vel helt paralellt med den historiske liberalteologien.
SvarSlettDer tenkte man jo nettopp på en kontuitet i åpenbaringen, eller progressiv åpenbaring hvis du vil.
Et slags Hegelsk syn på at alt blir bedre, og bedre, og at vi har den til nå beste åpenbaringen, men at vi helt sikkert kommer videre.
Personlig tror jeg begge bastante synspunkter er grøfter.
At det ikke finnes noe kontuitet av åpenbaring av noe slag, etter kristus, eller ihvertfall Bibelen.
Og at man har en såpass kontuitet\progressiv åpenbaring at alt er relativt, og intenting står fast til evig. Altså ingen form for grunnleggende ortodoksi.
Jeg vil holde fast på at Gud taler, gir ny innsikt, avslører og åpenbarer nå i vår tid samtidig som vi har en helt klar grunnleggende ortodoksi som står fast for alle, til alle tider hvor budskapet nok kan kontekstualiseres, men aldri modereres, eller endres.