Det nye kirkeåret hjelper oss inn i en god rytme

Jeg elsker den åndelige rytmen som det nye kirkeåret inviterer oss inn i, og adventtiden er spesiell fordi vi kan tenne adventlysene. Det ble ingen gudstjeneste på oss i går - dessverre. Jeg er fortsatt ganske utslått av hjerterytmeproblemene. Men vi fikk tent det første adventlyset da vi spiste middag sammen. I går var hele den lille familien vår på fire samlet. Det er ekstra hyggelig. Det som var ekstra leit var at jeg likevel ikke fikk gått ut sammen med en god kurdisk venn av meg, slik vi hadde planlagt vi skulle gjøre denne uken. Jeg var for sliten til det. Vi har kjent den kurdiske familien i flere år nå, og de hører med blant våre aller nærmeste og kjærste venner.

De kirkelige høytidene danner et jevnt kretsløp som stadig gir oss mulighet til å trenge dypere inn i mysteriet. Jeg er så glad for at den nye reviderte oversettelsen av Det nye testamente, som kom til jul i fjor, har fått med ordet "mysterium", slik som i Ef 1,9-10: "da han kunngjorde for oss sin viljes mysterium, det han ville gjøre i ham. Han ville fullføre sin frelsesplan i tidens fylde: å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord i ham." I de øvrige norske oversettelser brukes det her ordet "hemmlighet". På gresk står det: "mysterion". I Det nye testamente brukes 'mysterion' om en guddommelig sannhet eller plan som tidligere har vært skjult, og som intet menneske av seg selv har kunnet få innsikt i og derfor må åpenbares, apokalypto. Noe av Guds mysterium åpenbares for oss i adventiden. Mysteriene, slik de åpenbares i Det nye testamente, henger uløselig sammen og i hver av høytidene vi feirer i løpet av kirkeåret, møter vi det kristne mysteriet i all sin fylde. Egentlig er det slik at vi feirer det samme, men sett under forskjellig synsvinkel. Vi ser ulike fasetter av diamanten. Denne enheten i mysteriene gir kirkens rytme en fullkommen harmoni for meg.

Advent betyr bokstavelig at noe kommer til oss. Hver tid i det liturgiske kirkeåret har sin egen farge. Påsken er en gledens tid fordi Herren er oppstått; fasten er en tid for bot og omvendelse, tiden da lidelsens betydning åpenbares for oss. Advent er håpets og forventningens tid.

Adventiden rommer for meg en tredobbelt forventning. Lever vi med i Det gamle testamente, og det bør vi, for der finnes troens røtter, så opplever vi sammen med jødene en brennende lengsel etter Frelseren. Denne lengselen etter Frelseren blir igjen aktuell på denne tiden av året, og minner meg om at jeg, slik jeg har skrevet på bloggen tidligere, må arbeide på min frelse. Og da trenger jeg mer av Frelseren.

Men vi vet jo at Frelseren har kommet. Han er blitt kjøtt og blod i Jesus. Han ble født i Betlehem av Gudfødersken. Jeg lever med forventningen om at jeg kan leve med Ham i dag.

Og sist, men ikke minst, Frelseren kommer igjen! I adventiden forenes dermed fortid, nåtid og fremtid. Så selv om det regner så det trommer på taket når dette skrives, og naturen ikke er som den var, så er adventtiden en fantastisk flott tid. Tenn masse levende lys!