Som bloggens lesere kanskje har lagt merke til pågår det en samtale om mitt syn på Skriften, og om hvor jeg befinner meg i det kirkelige landskapet. Samtalen pågår i kommentarene for 27.desember om du skulle ha lyst til å lese, eller delta. Jeg skal ikke gå inn i denne debatten her i denne artikkelen, men skrive om Østkirkens forhold til Den Hellige Skrift. Jeg tror flere av dere vil synes det er interessant. Guds ord, nærværende i de guddommelig inspirerte Skriftene, er selve grunnlaget for all ortodoks åndelighet. Jesus sa jo følgende om Guds ord: "Hellige dem i sannheten! Ditt ord er sannhet." (Joh 17,17) I ortodokse kirker ligger Evangelieboken alltid midt på alteret. I motsetning til den romersk-katolske kirken blir ikke de innviede nattverdelementene gjort til formål for tilbedelse i den ortodokse kirken, men hver prest som nærmer seg det hellige bordet kysser først Evangeliet. Det sier ikke så rent lite om den ærbødighet ortodokse troende viser Den Hellige Skrift. Den er da også selve kjernen i ortodoksiens dogmer og liturgier og har gjennom dem gjennomsyret de ortodokse troendes fromhet.
Man kan gjerne si at Den ortodokse kirke er en "biblisistisk" kirke. I motsetning til den romersk-katolske kirken har den ortodokse alltid oppmuntret til lesning av Den Hellige Skrift. På 300-tallet var den hellige Johannes Chrysostomos en utrettelig forkjemper for intensiv bibellesning, selv blant lekfolket. Jeg har selv møtt dette blant russiske og rumensk ortodokse troende, og blant koptere i Egypt. Møtet med biskop Thomas hvor han snakket varmt om sin egen bibellesning, vil jeg aldri glemme. Jeg skulle ønske den samme gløden og begeistringen kunne smitte over på mange andre. Noe av det samme synet på Bibelen som jeg fant hos biskop Thomas må jeg helt tilbake til min tid i Norges Kristelige Student- og skoleungdomslag på 1970-tallet for å finne. Hans lille lommebibel hadde han med seg overalt, med masse personlige understrekninger. En lignende slitt bibel har jeg også sett hos en ortodoks prest i byen Kostroma i Russland, hos min gode venn, fader Georgij Edelstein.
En utenforstående observatør som senere skrev en bok om den gresk ortodokse kirken i 1901, A. Harnack, skrev dette om hva han så: "Jesu ord - inntar selv i denne kirken hedersplassen, og den stille misjon som de utøver, undertrykkes ikke. De leses og foreleses, og vitenskapen kan ikke viske ut deres kraft. Frukten av dette kan ikke underkjennes av noen som går dypere inn i det. Selv blant disse kristne - lekmenn og prester - finner man slike som har lært Gud å kjenne som barmhjertighetens far og som sitt livs leder. De elsker Jesus Kristus, ikke fordi de har lært å kjenne Ham som en person med to naturer, men en stråle av Hans vesen fra Evangeliet har trengt inn i deres hjerter og denne stråle har blitt lys og varme for deres egne liv..." (A. Harnack: What is Christianity? London 1901, side 242-243)
Det er enkelte bøker fra Bibelen som har hatt en spesiell innflytelse på den ortodokse åndeligheten. Først og fremst gjelder dette Salmenes Bok, eller Psalteret. Salmer fra Salmenes Bok har stor plass i gudstjenesten og har siden ørkenfedrenes tid vært en kilde for den individuelle fromheten blant munkene. De synoptiske evangeliene, og da særlig Bergprekenen har hatt stor innflytelse. Fra Bergprekenens ord og fra Kristi kall til alle de som bærer tunge byrder, er det utviklet noe som kalles for "den russiske kenotismen". Man tenker ikke her på en spesiell teologi om kenosis, altså i ordets tekniske mening, men en intensiv bevissthet om alt hva "Kristi utblottelse" og Hans "tjenersinn", slik det er beskrevet i Fil 2,6-7 innebærer: "Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men gav avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik." Denne selvfornedring av Herren Jesus, er utgangspunktet for en spesiell type askese: den asketiske veien for å bli en "dåre for Kristus".
Enkelte har hevdet at Johannesevangeliet har stått i en særstilling innen Den ortodokse kirke. Ortodoksiens "johanneiske" karakter er blitt satt opp som en motsetning til de andre kristne kirkenes "petrisme" og "paulinisme". Men dette er nok en sannhet med visse modifikasjoner, for den er i høyeste grad en moderne konstruksjon. Den oppstod i den romantiske atmosfæren som omgav det russiske slavofile miljøet på 1840-tallet. Vi finner dette blant annet igjen hos den russiske filosofen Vladimir Solovjov. Det finnes en norsk oversettelse av hans bok: "En kort fortelling om Antikrist", som ble utgitt av Ex Libris i 1984, hvor dette fremkommer. Denne boken ble oversatt fra russisk av Peter Normann Waage, som også har skrevet en biografi på norsk om Solovjov. Den heter: "Det usynlige kontinent. Vladimir Solovjov som Europas filosof", og ble utgitt av Dreyer forlag i 1988. Begge bøkene er å anbefale for alle som vil sette seg inn i russisk tankegang!
Men det er likevel sant at Evangeliet etter Johannes er blitt høyt verdsatt i Den ortodokse kirke. Det fjerde evangeliet har fengslet enkle, fromme kristne gjennom sin milde stråleglans samtidig som det har fanget intelektuelle gjennom sin dybde og sin Logos- og lysmystikk. Den kjærlighet med hvilken kirkefaren Origines fordypet seg i dette evangelium er vel kjent, men det samme kan også sies om Augustin. Det fjerde evangeliet har hatt mye å si for både kirke- og ørkenfedrene, og blant troende i både den østlige og vestlige kirken, og ikke minst er dette tilfelle i den keltiske kirken.
Det er to grunnholdninger til Den Hellige Skrift som har vært aktuelle siden 200-tallet i hele den ortodokse tenkningens utvikling. Vi snakker om den bokstavelige og historiske innstillingen, som ikke minst er representativ for skolen i Aleksandria. Men gjennom hele ortodoksiens historie finnes det også en åndelighet som kan benevnes "evangelisk". Denne åndelighet betoner Evangeliets ånd, og nødvendigheten av Kristi etterfølgelse og kjærlighet til de fattige og trengende. Den hellige Johannes Chrysostomos er kanskje den fremste representanten for denne tradisjonen. Det er denne "evangeliske" åndeligheten som gjennomsyrte det konstantinopolitanske klostervesenet, ikke minst gjennom de klosterregler som ble utarbeidet av den hellige Basileios. Vi kjenner dette igjen også i beretningene om livet til den hellige Nikolaos. Patriarken av Aleksandria på 600-tallet brukte til stadighet det vakre ordet filochristos, og hans motto var "å være barmhjertig og gi almisser."
Denne evangeliske åndeligheten finner vi eksempler på helt frem til vår egen tid, helt typisk den kontinuitet som finnes i Den ortodokse kirken.
"De elsker Jesus Kristus, ikke fordi de har lært å kjenne Ham som en person med to naturer, men en stråle av Hans vesen fra Evangeliet har trengt inn i deres hjerter og denne stråle har blitt lys og varme for deres egne liv..."
SvarSlettVeldig vakkert.
Dette har jeg overhodet ikke peiling på, Bjørn Olav, annet enn at jeg på et høyst overflatisk nivå har kjent på en fascinasjon for ortodoksiens religiøse estetikk, slik jeg har møtt den blant annet i Finland og Hellas. Jeg fornemmer en innsikt i symbolikk og sakramenter som er så godt som fraværende i den tradisjonen jeg har vokst opp i selv.
Jeg lurer på en ting: Kan du si noe om de ortodokse kirkenes syn på økumenikk? Er ikke det ganske kinkig i forhold til oss protestanter og andre ikke-ortodokse?
Ivar
Jeg får svare med ordene til biskop Kalistos Ware: "Den ortodokse kirke ser på seg selv i all ydmykhet som den 'ene, hellige, katolske og apostoliske Kirke', som trosbekjennelsene taler om. Dette er den fundamentale overbevisning som veileder Ortodokse i deres relasjoner med andre kristne. Kirken kan som kirke ikke være delt, og kan aldri bli det." (The Orthodox Church. Penguin Book 1964, side 315)
SvarSlettSom du ser, er ikke dette det beste utgangspunkt for relasjoner med andre kristne konfesjoner! Men det kommer an på hvem du snakker med. Ulike ortodokse vil svare ulikt, selv om alle vil være 100 prosent lojale i deres syn på hvem den sanne Kirken er, så vil den praktiske konsekvensen av dette synet variere noe. Jeg har møtt en større åpenhet blant ortodokse som tilhører Antiokia-patriarkatet når det gjelder anerkjennelse av min fortid som baptistpastor, enn jeg har møtt det blant ortodokse som hører inn under erkebiskopen for russiske menigheter i Vest-Europa, som igjen er underlagt det økumeniske patriarkatet i Konstantinopel. Men også i denne sammenhengen er det forskjeller. Mens jeg ennå var pastor for Raufoss Baptistmenighet, ble jeg invitert til å tale på den siste gudstjenesten i Hellige Trifons kloster, før det ble flyttet fra Bøverbru til Hurdal. Det gjorde jeg iført svart presteskjorte og dress.
I England har Antiokia partriarkatet ønsket velkommen som medlemmer, mange kristne som har tilhørt Den anglikanske kirke. Dette skyldes blant annet at Michael Harper ble ortodoks for en del år siden. Harper var en av foregangsmennene internasjonalt for den karismatiske vekkelsen. Det som har gått upåaktet hen her i Norge, er at det samme patriarkatet har ønsket velkommen også mange tidligere medlemmer av baptistsamfunnet i England, deriblant flere pastorer. Det skjer en oppvåkning i England på dette området for tiden, hvor mange mennesker fra ulike sammenhenger finner noe de har savnet, nettopp i Den ortodokse kirken. Mange av dem sier at det var som å komme hjem.
Som protestantisk kristen kan du ikke dele nattverdfellesskap med den ortodokse kirke. Når det gjelder relasjonene mellom Den ortodokse kirke og den romersk katolske skjer det mye spennende for tiden. Det siste er jo at patriark Aleksej II skal møte paven til private samtaler. Men det skjer også spennende ting på hjemmebane, mellom Den nordisk katolske kirke, Den romersk-katolske og Den ortodokse. Til helgen skal jeg delta på gudstjeneste både med Oslos katolske biskop, og generalvikaren og prestene i Den nordisk katolske kirke. Det skjer på Gran.Jeg har deltatt der de siste tre-fire årene, på stevnet til Kirkelig Fornyelse, ganske sikkert som den eneste protestantiske presten!
Takk for svar.
SvarSlettJa, i praksis vil man alltid finne åpninger hos mennesker - selv om den offisielle politikken tilsynelatende stenger.
Ivar
Eneste protestantiske presten på Gran?? Da har det skjedd endringer siden sist jeg var der. Har alle de høykirkelige prestene i DNK konvertert til NKK?
SvarSlettJeg burde nok vært mer presis og skrevet "frikirkelig", det ville vært mer korrekt. Av vår kategori finnes det nok ikke så mange i dette miljøet, skjønt Kirkelig Fornyelse har åpnet for medlemmer fra alle sammenhenger som deler foreningens syn, i følge de nye statuttene.
SvarSlett