Overskrift over året 2007: Navnet Jesus

I går på 1.nyttårsdag feiret jeg gudstjeneste sammen med vennene i Toten Frikirke. Vi møttes til lovsang, vitnesbyrd og bønn. Der møtte jeg også en tidligere pastorkollega av meg fra tiden i Det norske Baptistsamfunn. Han har begynt å gå i denne forsamlingen fast, sammen med resten av familien. Det var hyggelig å møtes, og godt å dele kristent fellesskap. Mens jeg satt der fikk jeg noen tanker fra Luk 1, om jomfru Maria og hennes totale overgivelse til Guds vilje. Helgen 12.-14. januar skal jeg ha et bønneseminar for pinsevennene i Mjøsdistriktet i Tabernaklet på Øyer, i forbindelse med pinsebevegelsens 100 års jubileum og da tror jeg sannelig jeg skal tale om Jesu mor! Det er vel ikke så ofte det tales om henne i en slik sammenheng vil jeg tro. Men jeg blir så grepet av hennes totale hengivelse til Gud, og hennes tro på at det umulige er mulig med Gud. Evangelieteksten som leses 1.nyttårsdag er fra Luk 2,21: "Da åtte dager var gått, og han skulle omskjæres, fikk han navnet Jesus, som han var kalt av engelen før han ble unnfanget i mors liv." Om denne teksten skriver biskop Bo Giertz noen ord det er vel verd å ta med seg: "Slik lyder evangeliet på Nyttårsdagen. Den inntreffer en uke etter juledag. En uke etter fødselen skulle en jødisk gutt omskjæres og få sitt navn. Det var altså på denne dagen Jesus fikk sitt navn, det som sier at Gud frelser og som han skulle få fordi han skulle 'frelse sitt folk fra deres synder,' Dette var engelens budskap. Dette navn er ikke bare et navn. Det inneholder noe av det det betegner, likesom Guds vesen bodde i Jesu kropp, bor noe av Faderen og Hans frelse i navnet Jesus. Derfor kan det navnet både trøste og uroe. Hos noen leger det hjertets sår. I andre hjerter vekker det ubehag og vrede. Det hviskes av døende lepper med uendelig takknemlighet og ømhet. Andre lepper håner og forbanner det. Det er det mest elskede og mest bespottede av alle navn. Det er med dette navn som med all tale om korset. For noen er det en dårskap og et anstøt. Men for den som tror er det en Guds kraft til frelse.

Det navnet møter oss nå igjen på første dagen i det nye året. Vi får begynne det nye året i Jesu navn. Vi tar det som overskrift over alle disse dagene. Først og fremst over søndagene. Søndagen heter jo i Bibelen: 'Herrens dag'. Jesu dag, den dag Han sto opp fra de døde. Hver søndag ringer klokkene på ny for å feire Hans seier og for å kalle oss til Ham. En syvendedel av vårt liv har Gud tatt unna fra arbeid og mas, fra slit og plikter for at vi skulle kunne samles i Jesu navn. Apostelen Jakob taler i sitt brev om 'det gode navn som er blitt nevnt over dere.' Det nevnes over meg hver gang jeg feirer gudstjeneste. Det står skrevet over hver ny uke i dette nye året. Derfor vil jeg ta imot disse søndagene som en god gave fra Gud og ta vare på dem.

Men også hverdagene. Over hver og en av dem står navnet Jesus skrevet. 'Hva dere foretar i ord eller gjerning, gjør det alt i Herren Jesu navn,' sier apostelen. Det er grunnregelen for et kristent liv. I Jesu navn begynner man sin dag med bønn og andakt. ' I Jesu navn vi går til bords' i takk for Hans gaver og med tanke på at Han er vår usynlige gjest. I Jesu navn sovner man inn om kvelden. Og det man gjør i sitt arbeid, det gjør man av hjertet 'som for Herren og ikke for mennesker'. Da blir man tro også i det som ser lite ut. Man kan tilgi selv en stor forurettelse. Man kan bære store sorger. For man bærer dem ikke alene, men i Jesu navn med en taus og trofast venn ved vår side.

Så ber jeg Deg, Herre Jesus, at Ditt velsignede navn får stå skrevet over alt det jeg nå går imøte. Jeg vet ikke hva som venter meg. Men jeg vet at Du kommer til å være med meg, hva som enn hender. Jeg takker Deg for at Ditt navn får stå skrevet over hver ny dag, over arbeidsdager og høytidsdager, over sørgedager og sykdomsdager, over fristelsesdager og fremgangsdager, over svakhetsdager og over dødens dag, om det er Din vilje at den skal komme nå i år. Vær meg nær, Herre Jesus. Da har jeg alt det jeg trenger. Amen."

(Fra: Bo Giertz: Å tro på Kristus. Luther forlag 1979, side 310-312)