Å falle ned for Kristus og tilbe

Kom, la oss tilbe vår Konge og vår Gud. Kom, la oss tilbe og falle ned for Kristus, vår Konge og vår Gud. Kom, la oss tilbe og falle ned for Kristus selv, vår Gud og vår Konge. Denne trefoldige oppfordringen til å tilbe, som er hentet fra ortodoks liturgi, lever på en måte sitt eget liv i meg. Gud har selv skapt en lengsel etter å tilbe Ham. Når vi får se og oppleve noe av Hans herlighet, - vår Konges herlighet og glans - så overveldes vårt hjerte av Gud og Hans veldige gjerninger, og da antennes en kjærlighet som brenner og ikke kan slokne. Den overlever under alle forhold og klarer seg gjennom alle prøvelser. I møte med den tre ganger hellige Gud, er det mest naturlige av alt, å falle ned på sitt ansikt i tilbedelse. Jeg leser Åpenbaringsboken for tiden, og der møter vi dette, som er den bibelske formen for tilbedelse, til stadighet. Når apostelen Johannes gir oss et gløtt inn i den himmelske verden, beskriver han Guds trone for oss. Rundt denne tronen pågår det en stadig tilbedelse av Gud. "Natt og dag roper de uten stans: Hellig, hellig, hellig er Herren Gud, Den allmektige, han som var og som er og som kommer. Hver gang de fire skapningene priser og ærer og takker ham som sitter på tronen, og som lever i all evighet, faller de tjuefire eldste ned for ham som lever i all evighet. De kaster sine seierskranser fram for tronen og roper: Verdig er du, vår Herre og Gud, til å få pris og ære og makt. For du har skapt alt, ved din vilje ble alt til, skapt av deg." (Åp 4,8-11) I det neste kapitlet ser vi det samme: "Da det (Lammet) tok boken, falt de fire skapningene og de tjuefire eldste ned for Lammet. Hver av dem hadde en harpe og gullskåler fulle av røkelse, det er de helliges bønner. De sang: Verdig er du..." (Åp 5,8-9a)

Jeg savner denne Gudsfrykten, ærefrykten og tilbedelsen i våre forsamlinger. I stedet møtes vi ofte av uro, mennesker som snakker sammen, en "morsom" møteleder, ukonsentrerte sangere og en rastløshet som gjør at folk ser på klokka til stadighet og bare venter på å få komme hjem til et eller annet TV program. Vi trenger en åpenbaring av hvem Gud er, i all sin skjønnhet og majestet, en åpenbaring av Hans farskjærlighet, for da vil kjærligheten til Ham selv flamme opp i våre hjerter. I Høysangen kan vi lese: "...for kjærligheten er sterk som døden, lidenskapen mektig som dødsriket. Den flammer opp som ild, som en mektig flamme. Ingen vannflom slokker kjærligheten, elver kan ikke skylle den bort..." (Høy 8,6-7) En åpenbaring av Kristus er brenselet vi trenger for å kaste oss ned for Ham i tilbedelse og leve i denne daglige tilbedelsen av Ham.