Den ydmyke vil ikke bli sett og gjenkjent av menneskene, men går inn i seg selv, vender ryggen til sin fortid og søker etter å bli helt ukjent, til og med for seg selv. Han registrerer riktignok folkemasser, bråk og støy, forfengelighet og bekymring, lyst og fråtsing. Han er heller ikke fremmed for samtaler, prat og atspredelse. Men hans høyeste ønske er å utslette seg selv og leve i stillhet, stilt fra resten av skapningen, på et stille sted. Han velger seg heller den nederste plassen, fattigdom og savn, enn å eie mye. Han vil alltid disponere sin tid fritt og slippe bekymringer, han vil inndra seg de jordiske ting og holde sine tanker samlet. For et mangfold av ting føder et mangfold av bekymringer og vekker en rekke brysomme tanker. Hos den ydmyke finnes det ingen hast, ingen forvirring, ingen tomme eller heftige tanker. Han forblir alltid i ro. Om ilden fra himmelen herjer jorden, frykter den ydmyke ingenting. Alle rolige mennesker er ikke ydmyke. Men alle ydmyke er rolige. Den som ikke er ydmyk kan ikke trekke seg tilbake. men du finner mange som trekker seg tilbake seg tilbake uten å være ydmyke. Derfor sa den milde og ydmyke Herren: "Lær av meg, for jeg er tålsom og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for deres sjeler."
(Isak Syrer, 600-tallet)
Dette var sterk kost. Hvem av oss er da ydmyk? Vi bekymrer oss for barn og barnebarn, er ikke det naturlig når noen er syk eller i annen knipe ?Kjenner ikke igjen noe av det ydmyke i mitt liv, desverre. Eneste jeg vet er at jeg er fullstendig avhengig av min Frelser. Fullstendig avhengig av en liten stillhet med Ham en gang i døgnet, men den store ro i alt som hender..? Nei, mitt indre kan bli som en opprørt sjø... dess mer jeg leser stykkene dine, dess mer ser jeg at jeg er langt fa å være ydmyk og fyllt av Ham.
SvarSlettTakk for innspillet. Vi føler vel alle på at vi kommer til kort, når vi leser Isak Syrer, og andre som lever i den radikale overlatelsen av sine liv som de gjør. Til sine disipler sa Jesus: "Salige er de som er fattige i seg selv, for himmelriket er deres", eller som det står i den nye reviderte oversettelsen: "Salige er de som er fattige i sin ånd." (Matt 5,1) Jeg tror denne åndelige fattigdommen Jesus taler om her, er selve forutsetningen for å kunne leve et liv sammen med Jesus. Vår fattigdom driver oss inn i armene på vår Frelser! Isak Syrer henviser jo selv til Jesu ord i Matt 11,29, hvor det står: "Ta mitt åk på dere og LÆR av meg, for jeg er tålsom og ydmyk av hjertet." Om Jesus selv heter det i Hebr 5,8: "Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led. "Så Jesus ber oss om å ha Ham selv som eksempel, og lære av Ham. På den ene siden: vår fattigdom. På den andre siden: Jesu tilbud om å gå i lære hos Ham selv. Dette er en prosess. Døperen Johannes vitner om Jesus, og sier blant annet dette: "Han skal vokse, jeg skal avta." (Joh 3,30) Erik Gunnes har i sin oversettelse av Det nye testamente oversatt dette ordet slik: "jeg svinner bort." Dette er et resultat av vår daglige omgang med Jesus. Jeg blir mindre, Jesus blir større. Mer og mer kjenner jeg på min egen fattigdom, og mer og mer blir jeg avhengig av Jesus.
SvarSlettVi ser dette veldig tydelig i det apostelen Paulus skriver om seg selv. I år 59 e.Kr sier han dette om seg selv: "Den ringeste blant apostlene." (1.Kor 15,9) I år 64 e.Kr kaller han seg selv: "Den minste av de hellige" (Ef 3,8) og året etterpå, i år 64 e.Kr er han kommet frem til denne selverkjennelsen: "Den største blant syndere." (1.Tim.1,15)
Du gjør klokt i å la din egen fattigdom drive deg til Jesus! Og den opprørte sjø, ja den har jeg kjent under føttene mine. Og den var ikke ukjent for apostelen Paulus heller! Til forsamlingen i Korint skriver han: "Svak, redd og skjelvende opptrådte jeg hos dere." (1.Kor 2,3)
Prosessen med å bli lik Jesus, varer livet ut. Om det finnes noen klassetrinn i denne skolen, befinner jeg meg selv i 1.klasse, om det ikke skulle være førskoletrinnet! Dag for dag klynger jeg meg til korsets fot.
"Eia var vi der", men lengselen har vi...
SvarSlett