Denne enkle strektegningen betyr mye for meg. Jeg har kopiert den og limt den inn på forsatsbladet i Bibelen min. Den uttrykker mitt viktigste kall, kallet som tilbeder. Det kallet går foran mitt kall som forbeder. "Men den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For det er slike tilbedere Faderen vil ha," sier Jesus i Joh 4,23. I 1960, mens misjonæren Dean Denler, lå på sykehuset med uhelbredelig kreft, ble lovprisning og tilbedelse enda viktigere enn før. Til sin kone, Ruth, sa han: "Det kommer en tid da jeg skal prise Gud i all evighet, men bare her på jorden kan jeg bringe glede til Guds hjerte ved å prise Ham midt i smertene." Mens han sitter fengslet beskriver apostelen Paulus, sin sterkeste lengel og håp: "Så er det min lengsel og mitt håp at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus nå som alltid, må bli æret ved mitt legeme i all frimodighet, enten det skjer ved liv eller død." (Fil 1,20) I sin kamp mot nazismen under 2.verdenskrig sa Dietrich Bonhoeffer: "Når Gud kaller et menneske, ber han ham komme og dø." Med dette Bonhoeffer om selvlivets død, om å ta opp sitt kors daglig for å følge Jesus. Men for ham selv skulle det vise seg at disse ordene skulle få en mye mer bokstavelig betydning. 39 år gammel, helt mot slutten av krigen, ble han tatt ut av fengslet og hengt for sin modige motstand mot Hitler. Han sa dette idet han forlot cellen sin: "Dette er slutten, men for meg er det begynnelsen på livet." De kunne drepe kroppen hans, men de kunne ikke stoppe tilbedelsen hans. Jeg ber om å få være en ustoppelig, ja uslokkelig tilbeder, som tilber Herren under alle forhold. Også på de vanskelige dagene - ja, kanskje nettopp da. Jeg er ikke der hvor dette fungerer hundrede prosent, men jeg øver meg. Jeg øver meg på å praktisere ordene fra Ef 5,20: "Takk alltid vår Gud og Far for alt i vår Herre Jesu Kristi navn."
Sangerne ved Glasshavet
I disse dager lever jeg med apostelen Johannes og hans Apokalypse. Jeg tror vi snart står foran oppfyllelsen av mye av det som står skrevet der. Nå er jeg spesielt opptatt av scenen fra Åp 15. Om Sangerne ved Glasshavet. "Og jeg så noe som lignet et hav av glass, blandet med ild. De som hadde seiret over dyret og dyrets bilde og over tallet for dyrets navn, så jeg stå ved glasshavet med Guds harper i hånd. De synger Guds tjener Moses' sang og Lammets sang, og sier: Store og underfulle er dine gjerninger, Herre Gud, du Allmektige! Rettferdige og sanne er dine veier, du folkenes konge. Hvem skulle ikke frykte deg Herre, og ære ditt navn? For du alene er hellig. Alle folkene skal komme og tilbe for ditt åsyn, for dine rettferdige dommer er blitt åpenbare." Hvem er disse sangerne ved Glasshavet? Det er martyrer. De har seiret og står nå like foran Guds trone, med all dens herlighet. Og de tilber. De har utstått lidelser og forsakelser, de har bestått prøven. Nå tilber de Ham som all ære tilkommer. Tenk hvilken tilbedelse som venter oss i himmelen. Tenk hvilke stemmer vi vil få høre. Harmonien, skjønnheten. Men det begynner her nede - i det ufullkomne. I hverdagene. I de bratteste bakkene. En av mine favorittsanger er Emil Gustafsons: Hvor underlig er du i alt hva du gjør. Der finnes setningen: "Vi bøyer oss ned i tilbedelse der..." Det er vårt viktigste kall.
Hvor underlig er Du i alt hva Du gjør! Hvem kan dine veier forstå? Men ett er dog sikkert: Den vei Du meg før, for meg er den beste å gå.
Du vet ei, mitt barn, hva jeg gjør her på jord. Men du skal få se det engang. Urolige hjerte, hva sørger du for? Din prøvelsestid er ei lang.
O Herre, du veier i tusentall har, Og hvilken Du velger for meg. Får være det samme når blott Du meg tar Til himmelen sammen med Deg.
Vi bøyer oss ned i tilbedelse Og synger med engler i kor. O, Herre, rettferdig og nådig Du er, I alt hva Du gjør, er Du stor.
Jeg venter tålmodig, tilfreds med min lodd Til engang hvert hvorfor får svar. En arv uten like hos Gud jeg har fått Det herlige håpet jeg har.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar