Husmenighet og fellesskap i endens tid

I går leste jeg to ting som gjorde veldig inntrykk på meg. Det ene er en uttalelse som biskopen i Rom har kommet med ganske nylig. Han antyder at tiden der kirken til nå har vært en maktfaktor i verdens historie, nå er i ferd med å bli avløst av en tid som mer og mer vil ligne de kristnes situasjon før keiser Konstantins rikskirke: bevegelsen går fra basilikaer til huskirker, fra trygghet til mulig forfølgelse. Dette har jeg selv vært inne på i flere artikler på bloggen min. Det andre jeg leste var et intervju med Bodil Sødal, som sammen med forfatterinnen Wera Sæther startet Mariahuset i Oslo, en økumenisk kommunitet for funksjonshemmede og funksjonsfriske, i 1975. I dette intervjuet som kan leses i sin helhet på Vårt Lands nettside, forteller Bodil Sødal om sin egen lengsel etter autentisk kristent liv, som hun altså har funnet sammen med mennesker med ulike funksjonshemninger. Det store spørsmålet er vel egentlig hvem av oss som er funksjonshemmet, når det kommer til stykke. Vi er vel alle det. Men det var noe Bodil Sødal sa som grep meg så sterkt: "Jeg lengtet så inderlig etter virkelighet. Det var en forventning i vemodet – åhh, om jeg kunne få oppleve…! Her i Mariahuset begynte jeg å ane at Gud går inn i all virkelighet, at Han har vært og er i alt mørke og alt liv. At han ble menneske som til slutt gikk inn i brødet og vinen. Jeg skjønte at gleden ligger i å leve i det som er." Nå spør du kanskje: Hvordan henger uttalelsen fra biskopen i Rom, og det Bodil Sødal sier, sammen? Jo, de to uttalelsene som forsåvidt handler om to helt forskjellige ting, henger nettopp sammen med ordet autensitet. Lengselen etter originalen om du vil. Og da tenker jeg på det fellesskapsliv som eksisterte i den første menighet. Om Koinonia. Samfunnet. "Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles," leser vi i Apgj 2,44. Og videre i Apgj 4,32: "Hele mengden av troende var ett i hjerte og sinn..." Jeg har skrevet om Martyrkirken på bloggen min flere ganger. Den har eksistert siden begynnelsen, og eksisterer fremdeles og vil eksistere frem til Jesu gjenkomst. Den vil være en undergrunnskirke, og fremtidens menighet vil, slik også biskopen av Rom sier, være en undergrunnskirke. Men kirken er også i ferd med å vende tilbake til sin opprinnelse, ikke bare på grunn av forfølgelse og en kommende kristenforfølgelse. Guds Ånd legger ned en dyp lengsel etter originalutgaven av kristendommen i stadig flere mennesker verden over. Vi ser både en popularitetsbølge som handler om mennesker som mer eller mindre vil leve uforpliktende liv, som gjør opprør mot bibelske ordninger, og tar lettvint på viktige lærespørsmål. Disse husmenighetene vil forsvinne like raskt som de dukker opp. Men så har vi den bevegelsen som Den Hellige Ånd har tatt initiativet til, hvor mennesker søker det bibelske mønsteret og som vil leve i tråd med Guds ord. Disse menighetene vil vokse ved Åndens hjelp, og bli mange. I disse små fellesskapene vil man kunne leve ut det fellsskapsliv som Bibelen viser oss er det naturlige menighetslivet. Her er det plass for kjærlighetsmåltidet hvor nattverden har sin naturlige plass, her finnes samfunnet med de hellige, Ordets forkynnelse, lovsang og tilbedelse, nådegaver. Her er det plass for de kronisk syke, mennesker med ulike funksjonshemninger, for store og små, gammel og ung, uansett kulturell og geografisk og etnisk bakgrunn. Her blir mennesker sett, og behov møtt og her er Jesus Kristus Herre. Vi ser slike menigheter mange steder, verden over nå. Det gleder meg. Men gå etter originalen! La oss vokte oss for svermeriet. Bildet på bloggen viser et av fellesskapene til Bruderhof, tatt rett før 2. verdenskrig. Bruderhof-fellesskapet har sine røtter i den anabaptistiske tradisjonen, og eksisterer fremdeles.