Besøk av russiske venner

Når jeg ikke kunne reise til Russland, sørget Herren for å sende russere til meg denne helgen! Det var veldig oppmuntrende. I går kveld fikk jeg vite at fem russere, fra henholdsvis Latvia og Litauen var på mine hjemtrakter og skulle delta på gudstjenesten i Toten Frikirke på Raufoss. De fem tilhører de såkalte uregistrerte baptistene eller reformbaptistene. Under kommunisttiden opplevde de sterk forfølgelse. De mest kjente av deres ledere den gang var Georgij Vins, Gennadi Kryuchkov og Peter Peters. Sistnevnte har jeg hatt den store gleden av å være sammen med flere ganger. Han gjorde et sterkt inntrykk på meg, og jeg kan fremdeles huske hans varme blikk, hans faste håndtrykk og hans sterke utstråling av Kristus. Fortsatt er det slik at reformbaptistene ikke vil la seg registrere. Det er ulike årsaker til dette, blant annet er de redd for nye forfølgelser. Med den nye russiske lovgivingen som president Putin allerede har signert, og som skal opp i Dumaen snart, er det all grunn til å tro at reformbaptistene kan få rett. Den nye loven innebærer blant annet at alle møter og gudstjenester skal holdes i godkjente lokaler for dette bruk. Alle som deltar på et møte må oppgi sitt navn og adresse, og dette skal så oppgis til myndighetene. I tillegg til dette skal myndighetene opplyses om innholdet i all forkynnelse. Søndag møtte jeg fire av de fem reformbaptistene som nå er på besøk i Norge. En av dem, som jeg også møtte mens jeg var pastor på Lillehammer, hadde en hilsen til forsamlingen på Raufoss. Han minnet om Jesu ord i Matt 7,13-14 om den trange port og den brede vei, og om ordene fra 1.Joh 2,15flg, om ikke å elske verden. Et meget tidsaktuelt budskap for kristne i Norge. Det som slår en i møte med reformbaptistene er deres hengivenhet til Gud, deres kompromissløse etterfølgelse av Jesus, og at de lever et liv i gudsfrykt og nøysomhet. Her har vi veldig mye å lære noen og enhver av oss!

Fra et møte i Estland

Rett etter jernteppets fall dro jeg til Estland og Latvia. I Estland deltok jeg på mitt første møte blant de uregistrerte baptistene. Slike møter glemmer man aldri! En vanlig søndagsgudstjeneste begynner med at pastoren reiser seg og stiller seg foran forsamlingen og sier: "Mir vam!" Det betyr: "Fred være med dere!" Og så svarer forsamlingen: "S'miram!" hvilket betyr: "Med fred." Så reiser alle seg og begynner å be høyt samtidig! Hver eneste gang det inviteres til bønn gjennom gudstjenesten, så er det vanlig at alle reiser seg. De vil også reise seg og bli stående hvis sangene som synges, inneholder en form for bønn. Synger forsamlingens kor bønnesanger, vil det samme skje. Alle reiser seg. Det er også helt vanlig at man reiser seg og blir stående når man ber bordbønn hjemme. Vanligvis vil to eller tre predikanter forkynne på et slikt møte, og det gjør de ca 20 minutter hver! Den ledende pastoren som enten tilhører den lokale menigheten, eller er på besøk, vil tale til slutt. Han vever da gjerne sammen de to-tre foregående budskapene, slik at man sitter igjen med et tema eller en rød tråd om du vil i det som er blitt sagt. Innimellom disse talene er det gjerne sang eller diktopplesning. Å lese dikt er noe som blir satt stor pris på i disse sammenhengene. I forbindelse med gudstjenesten vil barn og unge bane seg vei frem til plattformen, hvor de vil legge fra seg skrevne lapper. Dette er bønnebegjær som så leses opp mot slutten av gudstjenesten, og det bes over dem. Mot slutten av gudstjenesten gis det også rom for å komme med korte hilsener, og det hilses gjerne fra andre menigheter. Etter hver av disse hilsenene vil pastoren si høyt: "Prinimayim," som betyr: "Vi aksepterer, eller vi tar imot." Etter at alle disse hilsninger er blitt gitt, så vil hele forsamlingen reise seg unisont og si: "Syerdaychna blagadarim," som betyr: "Vi er takkemlige fra dypet av våre hjerter." Nå vil pastoren oppmuntre de fremmøtte til å besøke andre troende eller skrive til dem, og forsamlingen svarer: "Prosim", som betyr at det vil de forsøke. Så hilser de hverandre med å ta hverandre i hendene, og kysse hverandre på kinnet. Menn kysser menn, og kvinner kvinner. Det er stor gjestfrihet i disse sammenhengene, og man deler gjerne med hverandre det man har med seg for å spise. Etter gudstjenesten på Raufoss satte vi oss ned og snakket sammen. De var veldig interessert i å få vite hva som skjer blant de kristne i Norge, og da spesielt blant baptistene. De kjenner til striden rundt homofilispørsmålet i Det norske Baptistsamfunn, og er sjokkert over at det tok så lang tid før den saken ble avklart. Når jeg kunne fortelle dem om at det svenske baptistsamfunnet nå skal hjelpe svenske muslimer med å få startet en folkehøgskole, var de ikke mindre sjokkert over det. De uttrykte sterk bekymring over det de kaller flukten fra Guds ord, og det frafallet de ser i våre Skandnaviske land. Bildet viser et bønnemøte i en uregistrert baptistmenighet i Kiev.