Lengsel etter Gud

"Min sjel lengter etter Herren og jeg søker Ham med tårer. Hvordan kunne jeg annet enn å søke Deg? For Du oppsøkte meg først og lot meg få smake Din Hellige Ånds sødme og min sjel ble full av kjærlighet til Deg." Ordene tilhører den hellige staretsen, eller åndelige veilederen, Siluan (1866-1938) som jeg har omtalt tidligere på bloggen min. Siluan var en russisk bonde, som etter avsluttet militærtjeneste høsten 1892, tok fatt på den lange veien fra Russland til munkeøya Athos i Hellas. Han hadde bare "to vintres byskole", bak seg, men lange år av utrettelig, indre kamp gav ham en personlig erfaring av det kristne livet, som er identisk med mange av de hellige fedrenes. Jeg har hentet frem igjen disse ordene av fader Siluan, fordi hans ord samsvarer veldig med det jeg har skrevet om de siste dagene på bloggen min. Det som handler om å gjøre seg erfaringer med Gud, og som resulterer i hellige liv. "Du ser, Herre, min sorg og mine tårer," skriver fader Siluan i sin etterlatte papirer: "Hadde Du ikke dratt meg til Deg gjennom Din kjærlighet, skulle jeg ikke søke Deg som jeg nå søker Deg; men jeg lærte å kjenne Deg gjennom Din Hellige Ånd, og min sjel gleder seg over at Du er min Herre og min Gud, og jeg lengter etter Deg til tårene faller." Legg nøye merke til det fader Siluan skriver her: "Hadde Du ikke dratt meg til Deg gjennom Din kjærlighet..." Han taler om mysteriet, nemlig dette som apostelen Johannes beskriver for oss i sitt første brev med disse ord: "Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.... Vi elsker fordi han elsket oss først." (1.Joh 4,10 og v.19) Simon den nye teologen (949-1022) var en fargerik fornyer av det åndelige liv i Konstantinopel på 900-tallet. Med en sjelden lidenskap snakket han om å gjøre seg erfaringer med Den Hellige Ånd. I 25 år ledet han Mamasklostret utenfor Konstantinopel, og har beriket den kristne sangskatten med sine mange lovsanger og hymner. Han skriver: "Du lyste på meg med et blendende lys og jeg synes at Du viste Deg for meg i hele Din fylde mens jeg med hele mitt vesen åpent så på Deg. Og da jeg sa: 'Mester, hvem er du,' ville Du for første gang tale til meg, den fortapte. Hvor mildt talte Du ikke til meg da jeg stod forskrekket og skjelvende, da jeg grunnet for meg selv og sa: 'Hva betyr denne herlighet og dette blendende lys? Hva kommer det av at jeg er utvalgt til å ta imot så stor velsignelse? 'Jeg er Din Gud,' svarte Du, 'som for Din skyld ble menneske; du har søkt meg av hele ditt hjerte, og se, derfor skal fra nå av og til alle tider være min bror, min medarving og venn.' (Fra Kysse spor. Daglig lesning fra den tidlige kristne kirken. Luther forlag 2002, side 14)