Med bakgrunn i de siste dagers blogg artikler, om det store behovet for å kjenne Herren vår Gud, starter jeg i dag en ny serie om Guds karakter og egenskaper. Serien vil ikke nødvendigvis bli fulgt opp med en ny artikkel hver dag, så lenge serien varer, fordi andre emner kan bli behandlet i mellomtiden. Men artiklene vil bli tydelig merket, så det er lett å følge med for de som er interessert.
Mennesket har til alle tider spurt: Hvordan er Gud? Svaret på det spørsmålet kan ikke bli noe annet enn at Gud ikke kan sammenlignes med noe, det vil si at Han ikke er eksakt lik noe eller noen. Evagrios av Pontos, (356-399), en av ørkenens store åndelige veiledere, som gjennom sin praktiske innsikt i menneskets sjelsliv la grunnlaget for den klassiske sjelesorgtradisjonen, har sagt: ”Gud kan ikke bli forstått med vårt sinn. Hvis Han ble forstått, ville Han ikke være Gud.” Som kristen vil man jo mer man vandrer på veien mot himmelen, i økende grad bli seg bevisst to for oss motsetningsfulle fakta: Guds annerledeshet og samtidige nærhet. Mer og mer vil vi skjønne at Gud er et mysterium. Han er den usynlige, ufattelige, som er utenfor vår evne til å beskrive Ham og forstå Ham fullt ut. Kirkens greske fedre sa det slik: ”En Gud som er begripbar er ikke Gud.”
Det er interessant å legge merke til at selv Bibelens forfattere, som var inspirert av Den Hellige Ånd, når de skal gi uttrykk for det uutsigelige så har dette medført at både tanke og språk presses til det ytterste. Vi ser dette tydelig hos profeten Esekiel, som så himmelen åpen og hadde guddommelige syner, og ser Guds trone. Likevel savner han ord for å beskrive dette. I Esek 1,13 leser vi: ”Den hadde en strålende glans, og det gikk lyn ut fra ilden.” Når han går nærmere den brennende tronen, så blir hans ord enda mer usikre: ”Og over hvelvingen som var over deres hode, var det noe som så ut til å være av safirsten, og som lignet en trone. Og på det som lignet en trone, var det en skikkelse, som et menneske å se til. Fra det som synes å være hoftene og oppover, så jeg noe som lignet blankt metall, som ild å se til, med en ring av lys omkring. Fra det som synes å være hoftene og nedover, så jeg noe som lignet ild, den var omgitt av strålende glans. Som synet av buen i skyen på en regnværsdag, slik var synet av glansen rundt omkring. Slik så Herrens herlighet ut, slik den viste seg for meg. Og da jeg så det, falt jeg ned på mitt ansikt. Og jeg hørte røsten av en som talte.” (Esek 1,26-28)
Vi bare degraderer Gud, om vi etter egen evne forsøker å beskrive Ham i begreper vi selv kan forstå. Men utfordringen er jo at vi vil ha en Gud, som vi i en viss grad kan kontrollere. Vi trenger trygghetsfølelsen av å vite hvordan Gud er. Om nå Gud ikke er den vi tror at Han er, hvordan skal vi da forestille oss Ham? Sofar fra Na’ama sier dette om Gud: ”Kan du fatte Gud med din forstand? Eller kan du finne ut hvor Den Allmektige har sin grense? Guds visdom, himmelhøy er den. Hva kan du gjøre? Dypere enn dødsriket er den. Hva vet du?” Svaret på vårt spørsmål ligger i inkarnasjonens hemmelighet! Jesus sier selv: ”Ingen har noensinne sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, han har forklaret ham.” I Jesus fikk Gud ansikt og kropp. Johannesevangeliet avslører hvordan den menneskelige intellekt kommer til kort innfor det store mysterium som er Gud, og apostelen Paulus viser oss i 1.Korinterbrev at Gud kan bli kjent bare i den grad Han selv åpenbarer seg for det søkende hjerte gjennom Den Hellige Ånd. Vår innerste lengsel etter å lære å kjenne det som ikke kan bli kjent, å fatte det ufattbare, å røre ved og smake det som vi ikke kan komme nær, kommer fra det avbilde av Gud som finnes i menneskets natur. Djup roper til djup. I Kristus, og gjennom Kristus, åpenbarer Gud seg på en fullkommen måte, men ikke for intellektet vårt, men for troen og kjærligheten.
Guds hengivne trubadur, Richard Rolle sier: ”Guds storhet er sannelig uendelig. Den er større enn vi kan tenke – ufattelig for alt som er skapt. Vi kan aldri fatte Gud slik som Han virkelig er. Men når som helst hjertet blir tent av en lengsel etter Gud, kan det her og nå ta imot det evige lyset, som aldri er blitt skapt. Inspirert og utrustet gjennom Den Hellige Ånds gaver, får mennesket smake den himmelske gleden.”
Mennesket har til alle tider spurt: Hvordan er Gud? Svaret på det spørsmålet kan ikke bli noe annet enn at Gud ikke kan sammenlignes med noe, det vil si at Han ikke er eksakt lik noe eller noen. Evagrios av Pontos, (356-399), en av ørkenens store åndelige veiledere, som gjennom sin praktiske innsikt i menneskets sjelsliv la grunnlaget for den klassiske sjelesorgtradisjonen, har sagt: ”Gud kan ikke bli forstått med vårt sinn. Hvis Han ble forstått, ville Han ikke være Gud.” Som kristen vil man jo mer man vandrer på veien mot himmelen, i økende grad bli seg bevisst to for oss motsetningsfulle fakta: Guds annerledeshet og samtidige nærhet. Mer og mer vil vi skjønne at Gud er et mysterium. Han er den usynlige, ufattelige, som er utenfor vår evne til å beskrive Ham og forstå Ham fullt ut. Kirkens greske fedre sa det slik: ”En Gud som er begripbar er ikke Gud.”
Det er interessant å legge merke til at selv Bibelens forfattere, som var inspirert av Den Hellige Ånd, når de skal gi uttrykk for det uutsigelige så har dette medført at både tanke og språk presses til det ytterste. Vi ser dette tydelig hos profeten Esekiel, som så himmelen åpen og hadde guddommelige syner, og ser Guds trone. Likevel savner han ord for å beskrive dette. I Esek 1,13 leser vi: ”Den hadde en strålende glans, og det gikk lyn ut fra ilden.” Når han går nærmere den brennende tronen, så blir hans ord enda mer usikre: ”Og over hvelvingen som var over deres hode, var det noe som så ut til å være av safirsten, og som lignet en trone. Og på det som lignet en trone, var det en skikkelse, som et menneske å se til. Fra det som synes å være hoftene og oppover, så jeg noe som lignet blankt metall, som ild å se til, med en ring av lys omkring. Fra det som synes å være hoftene og nedover, så jeg noe som lignet ild, den var omgitt av strålende glans. Som synet av buen i skyen på en regnværsdag, slik var synet av glansen rundt omkring. Slik så Herrens herlighet ut, slik den viste seg for meg. Og da jeg så det, falt jeg ned på mitt ansikt. Og jeg hørte røsten av en som talte.” (Esek 1,26-28)
Vi bare degraderer Gud, om vi etter egen evne forsøker å beskrive Ham i begreper vi selv kan forstå. Men utfordringen er jo at vi vil ha en Gud, som vi i en viss grad kan kontrollere. Vi trenger trygghetsfølelsen av å vite hvordan Gud er. Om nå Gud ikke er den vi tror at Han er, hvordan skal vi da forestille oss Ham? Sofar fra Na’ama sier dette om Gud: ”Kan du fatte Gud med din forstand? Eller kan du finne ut hvor Den Allmektige har sin grense? Guds visdom, himmelhøy er den. Hva kan du gjøre? Dypere enn dødsriket er den. Hva vet du?” Svaret på vårt spørsmål ligger i inkarnasjonens hemmelighet! Jesus sier selv: ”Ingen har noensinne sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, han har forklaret ham.” I Jesus fikk Gud ansikt og kropp. Johannesevangeliet avslører hvordan den menneskelige intellekt kommer til kort innfor det store mysterium som er Gud, og apostelen Paulus viser oss i 1.Korinterbrev at Gud kan bli kjent bare i den grad Han selv åpenbarer seg for det søkende hjerte gjennom Den Hellige Ånd. Vår innerste lengsel etter å lære å kjenne det som ikke kan bli kjent, å fatte det ufattbare, å røre ved og smake det som vi ikke kan komme nær, kommer fra det avbilde av Gud som finnes i menneskets natur. Djup roper til djup. I Kristus, og gjennom Kristus, åpenbarer Gud seg på en fullkommen måte, men ikke for intellektet vårt, men for troen og kjærligheten.
Guds hengivne trubadur, Richard Rolle sier: ”Guds storhet er sannelig uendelig. Den er større enn vi kan tenke – ufattelig for alt som er skapt. Vi kan aldri fatte Gud slik som Han virkelig er. Men når som helst hjertet blir tent av en lengsel etter Gud, kan det her og nå ta imot det evige lyset, som aldri er blitt skapt. Inspirert og utrustet gjennom Den Hellige Ånds gaver, får mennesket smake den himmelske gleden.”
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar