Lesning i fastetiden: Hva søker dere?

Å være Jesu samtidige! Hvert ord av en evangelisk beretning er for meg en samtidig begivenhet som også kan forlenges helt inn i evigheten. Den er noe annet enn en tildragelse i fortiden, som jeg kan gjenfremkalle. For meg er den i det gitte øyeblikk en overbevisende kjennsgjerning som hører med til mitt liv. Frelserens ord og gjerninger hører til historien i den forstand at de hører med i en historisk sammenheng og fant sted i tiden. Allikevel rager de opp over tiden og historien, akkurat som Gudmennesket overskrider alle menneskelige grenser. Bundet til fortiden er de dog fri fra fortiden. De er samtidige begivenheter for enhver. De åpner døren for oss inn til fremtiden. Til de to Johannesdisiplene som følger Ham i taushet, sier Jesus: 'Hva søker dere?' De svarer: 'Mester, hvor oppholder du deg?' De søker ikke noe, men Noen, en person. De ønsker ikke bare å få vite hvor Jesus går, men hvor Han bor. Det er deres livs ønske til stadighet og uforanderlig å få være hos Jesus. De ønsker mer enn et flyktig møte. Helt fra første side plasserer apostlenes historie på den måten Jesus i sentrum. Hva jeg søker er ikke en moralsk fullkommenhet. Ikke en sammenhengende eller forlokkende verdensanskuelse, ja, ikke en gang den eller den gaven eller de og de guddommelige nådegaver. Hva jeg søker, er personen Jesus Kristus. Det spørsmålet Jesus stiller soldatene som kommer for å pågripe Ham: 'Hvem søker dere?' minner om spørsmålet til de første disiplene: 'Hva søker dere?' Ordene: 'Alle leter etter deg,' som disiplene en dag sa til Jesus, har ennå gyldighet. Noen søker Jesus for å slutte seg til Ham, andre for å uskadeliggjøre Ham. Om disse to gruppene i det minste hadde vært klart adskilt! Men dessverre, som de syndige mennesker vi er, hører vi snart til den ene, snart til den andre gruppen. Jesus sier ikke: 'Jeg viser deg veien'. Han sier:'Jeg er veien.' Han sier ikke: 'Jeg vil lære dere sannheten'. Han sier: 'Jeg er sannheten'. Han sier ikke: 'Jeg gir dere livet'. Han sier: 'Jeg er livet'. Den hellige Paulus taler ofte om Jesus med lignende uttrykk: Kristus er mitt liv, Han er vår helliggjørelse, vår rettferdighet. Vi kan tale om Jesus med substantiver fordi Han er selve substansen i alle goder, i alle gaver. I Jesus er en levende person trådt i lovens sted. Det er ikke lenger på grunn av et skrevet bud at jeg avskyr mord og ekteskapsbrudd, men fordi en person, Jesus Kristus, har talt og levd og har dødd på en måte som for all fremtid gjør Ham til det uforanderlige, det evige forbildet. Jesus oppfylte loven, men gjør den samtidig fullkommen. Akkurat som elven som strømmer ut i havet: Hver eneste av dens vanndråper er stadig til stede i havets skjød, men elven som sådan, den eksisterer ikke mer. Enhver som har forstått denne forandring vil definere problemene i Hans ord ut fra en spesiell kristen forståelse, nemlig: I Kristus. Når Paulus advarer de kristne mot et usedelig liv, er han ikke opptatt av moralske betraktninger over renheten. Han spør bare om Kristi lemmer vil gjøre seg til en skjøges lemmer. Han taler ikke om sjelens udødelighet, men sier at vårt håp var forgjeves om ikke Kristus hadde stått opp.

Fader Lev Gillet eller En munk fra Østkirken, som han også kalte seg.