Strålende solskinnsdag ved bønnekoia

Etter en flott gudstjeneste i formiddag, hvor vi feiret Maria budskapsdag i Toten Frikirke, dro May Sissel og jeg til bønnekoia ved Skumsjøen, sammen med Poirot. Ja, for det er det hunden vår heter! Etter den belgiske detektiven av samme navn! Bare det at vår hund er en ire, en flat coated Wheaton Terrier. Snart tre måneder gammel, og full av liv og entusiasme! Skaren holdt oss oppe slik at det var mulig å komme helt frem til bønnekoia. Så herlig å åpne døra, kjenne lukten fra vedovnen, og be foran ikonene. Her henger både et Kristusikon, og et ikon av Maria, Guds Mor, som jeg fikk av en venn av meg i den ortodokse kirken. Men her er også ikoner av Serafim av Sarov, og andre hellige. Etter en for oss veldig travel uke, var det godt å ha helt fri denne helgen, og bare være sammen med familien og ta seg en pust i bakken. Datteren vår er for tiden innlagt på sykehus, og skulle også ha en helt avslappende dag i dag. Vi er så takknemlige til Gud for at hun nå har fått plass der. Nå gleder jeg meg veldig til at solen skal smelte vekk snøen her oppe, slik at det skal bli mulig å komme seg oftere inn til bønnekoia igjen. Det lengter jeg slik etter. Det er her jeg virkelig hører hjemme! Fjernt fra byens larm, hvor det suser i høye grantrær, og hvor det er godt å be. Senere i år skal vi faktisk feire messe her. Gode venner fra Den nordisk katolske kirke , fra St.Johannes Døperen menighet, kommer på sommerbesøk, og holder været skal vi være sammen under åpen himmel og ta del i Ordet, bønnen og brødet. Men før det skal noen av oss feire Kristi oppstandelsesdag her, forhåpentligvis grytidlig om morgenen. Tenk så flott å kunne rope ut et triumferende: Kristus er oppstanden, med kattugla, noen skjærer og gode venner som tilhørere! Dessverre hadde vi ikke med oss kamera i dag, så vi har bare et bilde fra i fjor høst da vi var på vei inn til koia, en litt kald oktoberdag.