søndag, april 01, 2007
Hele seg og hele livet for Kristus
I mine studier av livet til den hellige Frans av Assisi, blir jeg mer og mer fascinert av denne mannens altoppslukende forhold til den Herre Jesus. Thomas av Celano, dikter og forkynner, opptatt i Fransiskanerordnen av den hellige Frans av Assisi selv, skriver om Frans: Frans var alltid opptatt av Jesus. Han bar Jesus i sitt hjerte, Jesus i sin munn, Jesus i sine ører, Jesus i sine øyne, Jesus i sine hender, og Jesus i hvert lem på sin kropp. Det er noe av det samme apostelen Paulus sier om sitt eget liv: "Min lengsel og mitt håp er det at jeg ikke i noe skal bli til skamme, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne gjennom det som hender med kroppen min, enten jeg skal leve eller dø. Å leve er for meg Kristus ..." (Fil 1,20-21a) Det andre jeg merker meg ved Frans er hans hengivenhet til bønn. Både når det gjelder manuelle og boklige sysler advarer han mot å la arbeidet ta overhånd slik at "bønnens og hengivelsens ånd" ikke slukner. Det tredje jeg i denne sammenhengen vil trekke frem er hans menneskelighet. Om denne skriver fransiskaneren Knut Willem Ruyter følgende: "I det ligger det store ved Frans - etter min mening - hans menneskelighet. Kanskje er det mange ting å utsette på hans karakter, men det er gjennom - eller endog på grunn av - hans menneskelighet at vi oppdager hans ydmykhet og frihet når vi leser hans skrifter og de tidlige biografer. Når Gud trer inn i ens liv, forstår en at en er liten, syndig, ufullkommen og ubetydelig i forhold til Gud. Frans var en snill og ydmyk mann, en mann uten noen som helst makt. Likevel var den særegne menneskelige autoritet som gav ham motet til å være fri. Dynamikken i hans hellighet var den totale hengivelse til Jesu Kristi person som preger gele den fransiskanske visjonen av verden. Dette førte ham til å imitere Kristus til den minste detalj, helt etter de synoptiske evangelier. Celano forteller oss at 'hele hans sjel tørstet etter Krustus, og han viet ikke bare hele sitt hjerte, men også hele sin kropp til ham, den Jesus Kristus som er det mest menneskelige menneske som noen gang har levd. Netopp derfor var Frans fylt med Kristi liv.' Men ingen ting av dette kom gratis. I syv lange år søkte Frans. Han var 27 år gammel før han fant meningen med sitt liv. Ved en apostelfest, sannsynligvis til ære for Matteus, 24. februar 1208, gikk det med ett opp for ham hva han ville bruke sitt liv til og hvordan han skulle leve som en Kristi disippel. Etter en forklaring av evangelieteksten (Matt 10) brøt han ut i gråt og jubel: Dette er hva jeg vil, dette er hva jeg søker, dette er hva jeg har lengtet etter med hele mitt hjerte." (Frans av Assisis skrifter. St.Olav forlag 1982, side 143-144)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar