mandag, april 02, 2007

Herre, vis oss Lammet


Jesus tar de tolv til side og sier til dem: ”Se, vi drar opp til Jerusalem, og Menneskesønnen skal overgis til yppersteprestene og de skriftlærde..”

Evangeliet viser oss klart at det dreier seg om en samtale mellom noen få. Det er bare til apostlene at Jesus på veien til Jerusalem betror reisens hemmelige formål og ikke til hele disippelflokken.

Ganske visst forventer Jesus i dag at enhver kristen tar del i de avgjørende begivenhetene som fant sted i Jerusalem. Men Han er fortsatt den som avgjør tidspunktet og den individuelle kallelsen. Han velger selv det passende tidspunkt for å gjøre sin disippel delaktig i apostlenes forrettighet: å kunne dra med Ham opp til Jerusalem med øynene åpne for den smertefulle avslutningen.

Hvor mange kristne er lydhøre overfor denne innbydelsen? Hvor mange har forstått at det som den gangen skjedde i Jerusalem og som fortsatt finner sted i det evige, usynlige Jerusalem, er viktigere enn noe annet i verden?

Herre Jesus, jeg har hørt Ditt kall. Du har tatt meg til side på veien. Du vil at jeg skal isolere meg fra andre mennesker for senere bedre å kunne slutte meg til dem igjen. Og du vil at jeg skal følge Deg helt til reisens slutt, hvis mening og betydning Du underveis etter hvert vil avsløre for meg.

Herre, fra i dag vil jeg at oppstigningen til Jerusalem og alt det jeg får se og høre om Deg i den siste uken, ved Din nådes hjelp skal bli av avgjørende betydning for mitt liv og rettesnoren for alle mine handlinger. Jeg vil at alle disse begivenhetene skal være den på en gang både snevre og uendelig vide sirkelen hvor alt er innesluttet og hvor Du er midtpunktet.

Jeg vender ryggen til alt det andre som jeg har funnet og fulgt. Fra fortiden kaster jeg bak meg alt det som ikke lar seg forene med Ditt veldige påskemysterium. Herre, jeg går med Deg til Jerusalem. Nå skal alt som ikke er av Deg, forstumme.

Beretningen om den siste påske og pasjonen innledes i det fjerde evangelium med disse ordene: ”Likesom Jesus hadde elsket sine egne, som var i verden, slik elsket Han dem også inntil enden.”

Inntil enden… Jesus har ikke bare elsket menneskene inntil siste stund av sin jordiske tilværelse, Han har elsket dem med en hel, udelt, fullkommen kjærlighet. Helt uten grenser har Han elsket dem. Det er i sin lidelse at Jesus legger sin kjærlighet for dagen. Det er ved å betrakte Hans lidelse at Hans disippel får det dypeste, mest fruktbærende kjennskapet til Ham. Her får jeg øynene opp for hvor høyt – og til hvilken pris – jeg er elsket. I sin oppofrelse åpenbarer Herren seg i sannhet som Gudslammet for oss.

Herre, vis meg lammet!

(En munk fra Østkirken)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar