Skriften er aldri alene

De tre symbolene: Den apostoliske, nikenske og athanasianske er en sammenfatning av hva som ligger i begrepet ”apostlenes lære”, (Apgj 2,42) Dette er den tro som Judas beskriver som ”de hellige èn gang for alle har fått overlevert.” (Jud 3) Det er riktig at ”Skriften alene” er et reformatorisk prinsipp, men det har aldri vært luthersk oppfatning at en kunne eller burde gå til Bibelen og lese den uten noen forutsetninger. Det ble ikke hevdet av noen av reformatorene.

”De har tvert imot ment at en forutsetningsløs skriftforståelse ikke eksisterer,” skriver Brynjar Haraldsø i heftet ”Kirkens tro”, som er blitt utgitt av Foreningen for Bibel og Bekjennelse. Han legger til: ”Den lutherske kirke vil advare mot den oppfatning at det er mulig å lese Bibelen forutsetningsløst. Det er en grov misfortsåelse å mene at en går til Bibelen som om en er uten noen forutforståelse. En forutforståelse vil en alltid ha med seg enten fra opplæring i den kristne tro, fra den forkynnelse en hører, fra kristelig litteratur en leser, eller fra bekjennelser som er blitt til da det var krisetider i kirken. Spørsmålet er ikke om en går til Bibelen med forutsetninger eller med en forutforståelse, men om en går dit med de riktige forutsetninger og den riktige forutforståelse. Fordi saken stiller seg slik, er det at en i luthersk sammenheng har tatt spørsmålet om kirkens bekjennelse så alvorlig som en har gjort. En vil klargjøre forutsetningene.”

Poenget i den lutherske forståelsen av dette problemet er at denne forutforståelse må hentes fra Den Hellige Skrift selv. Det forholder seg slik at Skriften alene må forstås ut fra sitt eget sentrale innhold. Og hvilket innhold sikter vi da til? Jo, Bibelens sentrale innhold blir bestemt som Troen alene. Man har skilt mellom disse to ting og kalt Skriften alene for reformasjonens formale prinsipp og Troen alene for reformasjonens materiale prinsipp. ”Fordi Bibelen får bestemme hva som skal være forutsetningen for forståelsen av den,” skriver Brynjar Haraldsø og legger til: ”blir det virkelighet av det som ligger i stikkordet ”Skriften alene.”

Som jeg har skrevet tidligere på denne bloggen så anså reformatorene at de vendte tilbake til Kirkens gamle katolske tro. ”Alle bør vi være katolikker,” sa Melanchton. I et brev taler han om den enhet som består i ”Guds kirkes lære”, som han kaller ”Kristi katolske kirke.” Martin Luther selv er uten betenkeligheter om sin katolske tro.

Reformatorene fastholdt altså den gamle kirkens fullkomment enstemmige bekjennelse om sitt katolske vesen, den bekjennelse som en av 300-tallets kirkefedre formulerte slik: Christianus mihi nomen est, catholicus cagnomen. Kristen er mitt navn, katolikk mitt tilnavn.

Bildet viser Martin Luthers personlige Bibel.