På slutten av 1800-tallet, bare noen få år før han døde, ble den legendariske London-pastoren, Charles Haddon Spurgeon, kastet ut i en store lærestrid som ble kalt Downgrade-striden. Den læremessige debatten begynte innad i den protestantiske kirken i England, først og fremst innen Baptistsamfunnet. Spurgeon var uredd. Han tok bladet fra munnen og uttrykte sin engstelse over at de evangeliske kristne i England fjernet seg mer og mer fra den sanne lære og praksis. Mange menigheter og pastorer som tidligere hadde vært konservative og evangeliske, ble mer og mer åpne for tanker som underminerte Den Hellige Skrifts autoritet. Spurgeon merket seg også at det skjedde en gradvis glidning bort fra de reformatoriske sannhetene. I forbindelse med en preken holdt midt i Downgrade-striden, sa Spurgeon:
"For Jesu skyld elsker vi våre kristne brødre, men Han selv er den fremste blant ti tusen, og Han er simpelthen uimotståelig. Vi kunne ikke leve foruten Ham. Å være i Hans nærhet er lykken i livet: om Han skulle gjemme sitt åsyn for oss, ville vi sørge som ved mørkeste natt. Å, hvilken kraft det ligger i det å leve, å dø, å arbeide og lide for Ham, for Ham alene! Hvis en innsats for Herrens sak skulle ta fra deg din anseelse og føre mismotet over deg, gjør det like fullt. Jeg ser på min egen karakter, brukbarhet og popularitet som et støvgrann på vekten i forhold til min troskap til Herren Jesus. Det er djevelsk fornuft som sier: 'Du skjønner at jeg kan ikke gå ut og hevde sannheten, for jeg må ta vare på den velviljen jeg har opparbeidet for Guds rike ute blant folk. Derfor ser jeg tiden litt an med tanke på synd og urett.' Mine herrer, hva har dere å gjøre med konsekvensene? La himmelen falle ned over hodene våre, men la den gode mann være lydig mot sin Herre og lojal overfor sannheten. Å, du Guds mann, vær rettvis og frykt ikke! Følgene er Guds sak, og ikke ditt anliggende. Dersom du har gjort en god innsats for Gud, og det skulle synes i dine stakkars, tårevåte øyne som om stor ondskap har kommet over din dont, så har du gjort din del. Kristus har tatt imot det, og Han vil merke seg hva du har gjort for Ham, og i ditt hjerte vil Hans ansikt smile anerkjennende.
(Kilde: Ian Murray: The forgotton Spurgeon. Banner of Truth, Edinburgh 1973 side 205)
En kan jo undres på hvorfor ikke flere aktivt støttet Charles Spurgeon. Men det var vel den gang også som Dagen-redaktør Arthur Berg skrev, en forskjell mellom fredskonservative og stridskonservative.
SvarSlettI lokale menigheter og i mindre kirkesamfunn har vi et nært forhold til hverandre. Dette er en stor styrke for oss. Men svakheten er at vi ofte kvier oss for strid som markerer skille. Fred og enhet er viktige bibelske anliggender. Men det kan også gjøre at man ikke ønsker å ta noen strid mot synd og vranglære i vår midte.
Ikke all uenighet bør føre til stor strid og synlig skisma. Ikke alle ser heller fullt ut hvor galt av sted deres syn kan føre dem. Derfor kan vi trenge tid og tålmodighet i å samtale med hverandre. Men en menighet og et kirkesamfunn er i stor fare når fred og utvendighet enhet blir dens høyeste ideal. Da er det lett å gå minste motstands vei, men den veien er en farlig vei å gå.
Gud satte i menigheten noen med særlig gave til å være profeter og lærere. Fungerer disse rett, vil de kunne advare mot farer resten av menigheten ikke umiddelbart ser. De skal ikke rope "ulv, ulv" i utide. Men de skal rope ut et varsko når de ser ulven komme, selv om han ennå ikke er like synlig for alle.
Det kreves åndelig klarsyn til å vektlegge freden når det trengs, og å ta opp striden når det er nødvendig. Det er nok mange gode mennesker blant fredskonservative, men skal vi vinne en kamp, må noen også våge å gå inn i striden.
Jeg tror du er inne på noe meget viktig, Dagfinn. Vår tid trenger tydelighet, mer enn noensinne, når det gjelder læren. Vi lar oss lure av den onde, med vår snillisme. Dessverre har så mye humanisme sneket seg inn i mange av våre forsamlinger. Vi trenger å vende tilbake til det apostoliske. Da må vi våge å stille oss på muren. Det er en utsatt stilling, men det kreves av oss, som er hyrder, at vi vokter den Guds forsamling som er oss betrodd.
SvarSlett