Etter oppfordring fra flere fortsetter jeg serien om anabaptistene. Det er tydelig at mange er interessert i det som er blitt kalt for Den tredje reformasjonen, eller Den radikale grenen av reformasjonen.
Eberhard Arnold (lille bildet), grunnla Bruderhof-bevegelsen, som er en videreføring av mange av de prinsippene som anabaptistene sto for. Han sier følgende, som på mange måter setter ord på noe av den lengselen og fascinasjonen flere føler på, i møte med disse uredde menn og kvinner fra Reformasjonstiden:
”Jeg forsøkte gjennom bibelstudium og samtaler å føre mennesker til Jesus. Men så innså jeg, at dette ikke svarte til det Jesus begjærer. Jeg forsøkte å finne en vei, som ikke bare var opptatt av individuelle sjeler, men også noe konkret i det virkelige livet. På denne tiden forstod jeg meg mer og mer på menneskenes behov fysisk og psykisk, materielt og sosialt, deres fornedring, deres utlevering av seg selv og slaveri. Jeg så Mammons kolossale makt og undertrykkelsens harde støvel. I våre sammenkomster i våre hjem ble det mer og mer tydelig, at den første forsamlingen i Jerusalem var mer enn en historisk hendelse, for det var her Bergprekenen tok skikkelse. Jesu vei var praktisk. Han har vist oss en vei, som sier: ’Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også.’ Gi til dem som ikke har. Gi mat til de sultne. Behandle mennesker som du vil bli behandlet. Dette er veien til Guds rike. Jesus forutsa et rike, en Guds regjering, som skulle forandre forholdende i verden fullstendig. Det er nødvendigere i dag enn noensinne, at vi sier fra oss våre privilegier og rettigheter og lar oss selv bli vunnet for denne vei av full og hel kjærlighet. Å anerkjenne dette og leve i overensstemmelse med det – dette tror jeg er Guds bud for denne tid.”
Det var nettopp dette totalt annerledes livet anabaptistene levde.
Jeg skal i denne artikkelen se litt nærmere på hva som særpreget dem, og vil da starte med å se litt nærmere på deres syn på Den Hellige Skrift. Det er viktig for å kunne forstå deres syn på stat/kirke, militærvesen, edsavleggelse, forsamlingen, nattverden og dåpen.
Anabaptistene og Den Hellige Skrift
Anabaptistenes høyeste autoritet var Bibelen, Guds Ord. Dette betydde at verken kirkelig eller verdslig myndighet kunne få anabaptistene til å endre standpunkt. Det er interessant å merke seg dette i en tid som vår hvor enkelte krever av deg, at du skal tale og ha meninger som tidsånden krever av deg. Slik var det ikke med anabaptistene. De holdt seg til Guds ord, som var deres autoritet med hensyn til liv og lære. Bibellesningen gjorde ved siden av bønn og meditasjon, selve grunnlaget for deres kristenliv. Den harde forfølgelsen de ble utsatt for mer eller mindre tvang dem til å møtes i små grupper. Disse bibelstudiegruppene var selve pulsslaget i anabaptistenes fellesskap. Vi vet at flere prester deltok, mer eller mindre skjult i disse gruppene, men i hovedsak bestod disse gruppene stort sett av lege menn og kvinner. I det materialet jeg nylig har fått del i, om anabaptistenes historie og dogmatikk, så finner jeg til min store og gledelige overraskelse, at flere anabaptister ba regelmessig tidebønner, altså bønner fra Salmenes bok. De fulgte dermed den jødiske tradisjonen for dette.
Anabaptistenes lesning av Bibelen skilte seg fra den offisielle, representert spesielt i Romerkirken, men også fra de øvrige reformatorene. Først og fremst tok bibellesningen sikte på deres eget hverdagsliv. Bibelen ble den rettesnor og det utgangspunkt fra hvilken man prøvde sitt eget liv og sine handlinger i kirke og samfunn. Dermed ble også anabaptistenes lesning av Bibelen farlig. Boktrykkerkunsten og større lesekyndighet gjorde at stadig flere kunne lese selv hva som stod i Bibelen. Dermed var det umulig å styre og kontrollere denne radikale grenen av Reformasjonen.
Eberhard Arnold (lille bildet), grunnla Bruderhof-bevegelsen, som er en videreføring av mange av de prinsippene som anabaptistene sto for. Han sier følgende, som på mange måter setter ord på noe av den lengselen og fascinasjonen flere føler på, i møte med disse uredde menn og kvinner fra Reformasjonstiden:
”Jeg forsøkte gjennom bibelstudium og samtaler å føre mennesker til Jesus. Men så innså jeg, at dette ikke svarte til det Jesus begjærer. Jeg forsøkte å finne en vei, som ikke bare var opptatt av individuelle sjeler, men også noe konkret i det virkelige livet. På denne tiden forstod jeg meg mer og mer på menneskenes behov fysisk og psykisk, materielt og sosialt, deres fornedring, deres utlevering av seg selv og slaveri. Jeg så Mammons kolossale makt og undertrykkelsens harde støvel. I våre sammenkomster i våre hjem ble det mer og mer tydelig, at den første forsamlingen i Jerusalem var mer enn en historisk hendelse, for det var her Bergprekenen tok skikkelse. Jesu vei var praktisk. Han har vist oss en vei, som sier: ’Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også.’ Gi til dem som ikke har. Gi mat til de sultne. Behandle mennesker som du vil bli behandlet. Dette er veien til Guds rike. Jesus forutsa et rike, en Guds regjering, som skulle forandre forholdende i verden fullstendig. Det er nødvendigere i dag enn noensinne, at vi sier fra oss våre privilegier og rettigheter og lar oss selv bli vunnet for denne vei av full og hel kjærlighet. Å anerkjenne dette og leve i overensstemmelse med det – dette tror jeg er Guds bud for denne tid.”
Det var nettopp dette totalt annerledes livet anabaptistene levde.
Jeg skal i denne artikkelen se litt nærmere på hva som særpreget dem, og vil da starte med å se litt nærmere på deres syn på Den Hellige Skrift. Det er viktig for å kunne forstå deres syn på stat/kirke, militærvesen, edsavleggelse, forsamlingen, nattverden og dåpen.
Anabaptistene og Den Hellige Skrift
Anabaptistenes høyeste autoritet var Bibelen, Guds Ord. Dette betydde at verken kirkelig eller verdslig myndighet kunne få anabaptistene til å endre standpunkt. Det er interessant å merke seg dette i en tid som vår hvor enkelte krever av deg, at du skal tale og ha meninger som tidsånden krever av deg. Slik var det ikke med anabaptistene. De holdt seg til Guds ord, som var deres autoritet med hensyn til liv og lære. Bibellesningen gjorde ved siden av bønn og meditasjon, selve grunnlaget for deres kristenliv. Den harde forfølgelsen de ble utsatt for mer eller mindre tvang dem til å møtes i små grupper. Disse bibelstudiegruppene var selve pulsslaget i anabaptistenes fellesskap. Vi vet at flere prester deltok, mer eller mindre skjult i disse gruppene, men i hovedsak bestod disse gruppene stort sett av lege menn og kvinner. I det materialet jeg nylig har fått del i, om anabaptistenes historie og dogmatikk, så finner jeg til min store og gledelige overraskelse, at flere anabaptister ba regelmessig tidebønner, altså bønner fra Salmenes bok. De fulgte dermed den jødiske tradisjonen for dette.
Anabaptistenes lesning av Bibelen skilte seg fra den offisielle, representert spesielt i Romerkirken, men også fra de øvrige reformatorene. Først og fremst tok bibellesningen sikte på deres eget hverdagsliv. Bibelen ble den rettesnor og det utgangspunkt fra hvilken man prøvde sitt eget liv og sine handlinger i kirke og samfunn. Dermed ble også anabaptistenes lesning av Bibelen farlig. Boktrykkerkunsten og større lesekyndighet gjorde at stadig flere kunne lese selv hva som stod i Bibelen. Dermed var det umulig å styre og kontrollere denne radikale grenen av Reformasjonen.
Det store bildet viser byggingen av en av Brødregårdene, eller Bruderhöfe. I dag ville vi kanskje kalt det en kommunitet, eller aller helst et bofellesskap.
Anabaptismen har mange gode særtrekk ved seg, så takk for at du bringer dette fram!
SvarSlettImidlertid bærer jeg på en liten frustrasjon når jeg leser dine bloggposter: Kunne du være så vennlig å opplyse om kilder til de forskjellige postene? Dette fordi du iblant har med ting jeg ønsker å vite mer om, samt hvem som står bak de kildene du har brukt...
En kommentar til dette innlegget og de tidligere anabaptist-innleggene dine: Det er nok ikke rett å omtale "Bruderhof"-gruppene som anabaptister, om man legger til grunn en strikt betegnelsesbruk. Anabaptistene døde ut utover slutten av 1500-tallet, kun videreført gjennom de som senere ble kjent som mennonitter. Hadde satt pris på om du kunne stramme opp begrepsbruken din noe...
En annen "slengbemerkning": det som er interessant, er at det er mange fellestrekk mellom anabaptistene og "emergent"-bevegelsen. Særlig verdiene om (menighets-)fellesskapet som trosgrunnlag og bibeltolker, samt forholdet til menneskene omkring seg er viktige elementer.
Se f.eks. the Anabaptist Network!
Takk for innspillet, Håkon. Når det gjelder kildematerialet jeg benytter for denne serien, så benytter jeg for det meste følgende materiale:
SvarSlettThe Chronicle of the Hutterian Brethren. Plough Publishing House, 1987.
Leonard Gross: The Golden Years of the Hutterites. The Witness and Thought of the Communal Moravian Anabaptis during the Walpot Era, 1565-1578. Herald Press. Pennsylvia 1980.
John Horsch: The Hutterian Brethren, 1528-1931. A story of M;artyrdom and Loyalty. Macmilan Colony, Alberta Canada, 1974.
Brothers Unite. An account of Uniting of Eberhard Arnold and the Rhön Bruderhof with the Hutterian Church. Plough Publishing House, 1988.
Eberhard and Emmy Arnold: Seeking for the Kingdom of God. Origins of the Bruderhof Communities. Plough Publishing House, 1974.
Karl Kilsmo: Den tredje Reformationen. 3 bind. Gummessons. 1967
Gunnar Melbø: Kristenkommunister
Gun Bø forlag, Åndalsnes
Kan du vennligst forklare hvorfor det ikke er rett å betrakte Bruderhof-bevegelsen til anabaptistene? Hvor godt kjenner du denne bevegelsen selv? De ble altså opptatt innenfor The Hutterian Church, som selv er en direkte forgrening fra anabaptistene, og som fremdeles eksisterer. Både i USA og Canada. Så det er ikke rett å si at anabaptismen bare er videreført gjennom mennonittene. Du må ikke glemme at det minst var to ulike grupper blant anabaptistene. De som stod for eiendomsfellesskap. Disse fant man oftest blant Hutterianerne, og de som ikke stod for eiendomsfellesskap, for å si det enkelt. Blant dem befant mennonittene seg.I dag er Bruderhof ikke del av The Hutterian Church, men det er bestemte grunner for det. Splittelsen skjedde for bare få år siden. Jeg vet ikke hvem som bør stramme opp begrepsbruken noe?
Joda, det finnes likhetstrekk til "emergent" bevegelsen, men det er også klare forskjeller. Ikke minst har anabaptistene tydelige mht til flere lærespørsmål.
Ellers kan jeg anbefale følgende bøker:
SvarSlettJ. Denny Weaver: Becoming anabaptist. Herald Press 1987
The Complite Works of Menno Simon.
Pathway Publications 1983
Og disse to antologiene:
Engaging Anabaptism. Redigert av John D. Rooth. Dette er en bok hvor 13 protestantiske og katolske teologer, forteller om hvordan deres egen tro er blitt påvirket og formet av deres møte med anabaptismen. Utgitt på Herold Press i 2002.
Anabaptist Currents. History in convensation with the present. Redigert av Carl F. Bowman og Stephan L. Longyeneeker.
Savner et svar fra Håkon Sigland.
SvarSlett