Israel - Guds løfter og det profetiske ord, del 2

Israels kall og utvelgelse er ugjenkallelig. I Rom 11,29 finnes et av de mest kjente og siterte bibelversene: ”For Guds nådegaver og kall kan ikke tas tilbake.” Eller som det står i en annen oversettelse: ”For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall.” (Norsk Bibel 1988) Hvem er det som dette ordet sies til? Jødene! Konteksten er som følger: ”Ifølge evangeliet er de fiender for deres skyld. Men ifølge utvelgelsen er de elsket for fedrenes skyld. For Guds nådegaver og kall kan ikke tas tilbake…” Vi går glipp av en viktig sannhet, om vi ikke leser dette i den sammenhengen det faktisk står. Vi må passe oss så vi ikke åndeliggjør alt, og overfører slike vers til utelukkende å gjelde menigheten og den enkelte kristne. Da er vi erstatningsteologer. Verset gjelder selvsagt også oss, men er i første rekke rettet til jødene. Det er om dem apostelen Paulus skriver, i den sammenhengen hvor han skriver dette.

Nå skal jeg i en egen artikkel se på hva Det nye testamente har å si om Israel, men la meg med det samme slå fast, at Rom 9,10 og 11 nettopp forteller oss at Gud aldri har forkastet sitt paktsfolk, Israel. Og vi ser det jo veldig tydelig i vers 29. Gud angrer ikke på sine nådegaver og sitt kall.

Utvelgelsen av Israel begynner med utvelgelsen av Abraham. Han bodde i Ur i Kaldea, og han og hans familie var avgudsdyrkere. Så åpenbarer Herren seg for Abram, som var hans opprinnelige navn. I 1.Mos 12 leser vi om Guds kall til ham:

”Herren hadde sagt til Abram: Dra ut fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus, til det landet som Jeg skal vise deg. Jeg skal gjøre deg til et stort folk. Jeg skal velsigne den som velsigner deg, og Jeg skal forbanne den som forbanner deg. Og i deg skal alle slekter på jorden velsignes.” (1.Mos 12,1-2) Den pakten Gud gjør med Abram blir inngått og stadfestet i 1.Mosebok kapitelene 12,15 og 17.

Det er viktig å legge merke til at den pakten Gud gjør med Abram, ikke bare gjelder jødene, men den konstituerer Guds avgjørelse om å frelse verden. Det Gud sier er at gjennom Abraham vil Han nå ut til alle verdens familier. Abrahams-pakten er på mange måter den første proklamasjonen av evangeliet. Paulus skriver dette i Gal 3,8:

”Og da Skriften forutså at det er av tro Gud rettferdiggjør folkeslagene, forkynte den evangeliet for Abraham på forhånd: I deg skal alle folkeslag bli velsignet.”

Det fremgår av Det gamle testamente, at Guds paktsforhold til Israel, er bygget opp omkring tre store pakter mellom Gud på den ene siden, og Israel, Hans folk på den andre. Oppfattelsen av disse paktene er helt avgjørende for hele vår forståelse av Bibelens profetiske ord. De tre paktene det er snakk om er: Guds pakt med Abraham, lovpakten på Sinai og den pakt om kongedømmet som Gud opprettet med David.

Vi skal i denne artikkelen se nærmere på løftespakten med Abraham.

Paktens velsignelser:
”Jeg vil gjøre deg til et stort folk.” Dette er oppfylt på følgende måter:
a) Ved naturlig og åndelig slekt, ”som havets sand”, 1.Mos 22,17 og 1.Kong 4,20. Dette er Israels folk.
b) Ved åndelige etterkommere, ”som himmelens stjerner”, 1.Mos 15,4 og Rom 4,16. Dette omfatter alle troens barn, enten de er jøder eller hedningekristne.
c) Ved naturlig avstamning, etterkommerne av Ismael og Keturas barn, ”som støvet på jorden”, 1.Mos 13,16 og 16,10flg.

”Jeg vil velsigne deg”. Dette verset har en dobbelt betydning: a) Timelig, 1.Mos 13,14-18 og b) Åndelig, 1.Mos 15,6 og Gal 3,9

”Gjøre ditt navn stort”. Abraham blir æret som en av de største menn som har levd, både av jøder, kristne og muslimer.

”Du skal bli til velsignelse” Det snakkes her om en velsignelseskilde. Ved sitt eksempel og ved sin tro, er jødene blitt til stor velsignelse for nasjonene.

”Jeg vil velsigne den som velsigner deg, og den som forbanner deg vil Jeg forbanne.” Dette er reelt. Velsignelser og forbannelser er noe som kan etterspores i den enkeltes liv, så vel som i nasjonenes historie.

”I deg skal alle jordens slekter velsignes.” Dette er jo det store messianske løftet som er oppfylt i Abrahams ætt, Jesus Kristus, i følge Gal 3,14-16.

Erstatningsteologiens konsekvenser for oss

Før jeg berører to andre sider ved Abrahams-pakten, la meg kort få kommentere disse versene. Erstatningsteologene sier at Gud har ugyldiggjort sin pakt med Abraham. Det får som konsekvens at gjenopprettelsen av staten Israel i moderne tid, har ingenting med Guds planer å gjøre, og Israel er som enhver annen nasjon i verden. Men dersom Abrahams¨pakten er blitt ugyldiggjort, hvordan kan da jeg, som er en Jesus-troende, være Abrahams barn ifølge løftet? Og videre, dersom pakten ikke lenger finnes, hvordan kan jeg da være i den og en del av den? Da må Paulus ta feil, om erstatningsteologene har rett- Si meg: Hvordan er det mulig å ta imot Åndens komme, den lovede velsignelsen i Abrahams-pakten, dersom løftet er blitt trukket tilbake?

Abrahams-pakten er en ubetinget pakt. Den har sin grunn i Guds frie nåde og ble mottatt av Abraham i tro. Når vi leser Abrahams historie, ser vi at han flere ganger var ulydig og begikk alvorlige feilsteg. Det samme med Israel. Men Israels frafall kunne ikke tilintetgjøre Guds planer for dette folk.

Abrahams-pakten skal forstås bokstavelig. Slik er den oppfattet av Abraham, av hans etterkommere og slik fremstilles den i Den Hellige Skrift.

Men Abrahams-pakten er ikke bare beslutningen om å frelse verden, som vi har vært inne på, det er også den pakten som bringer inn i verden redskapet til frelse – nasjonen Israel, og hennes evige rett til Kana’ans land: ”Jeg skal opprette Min pakt mellom Meg og deg og din ætt etter deg I ALLE DE SLEKTSLEDD som kommer. Den skal være EN EVIG PAKT, og Jeg skal være din Gud for deg og din ætt etter deg. Jeg skal gi deg og din ætt etter deg det landet hvor du bor som fremmed, hele Kanaans land, til EVIG EIENDOM. Jeg skal være Gud for dem.” (1.Mos 17,7-8) Kan det sies klarere? Jeg bare spør: Hvor lenge er evig?