Ungarn ble for en periode et fristed for Hutterianerne, en gren av den anabaptistiske bevegelsen. Men det varte ikke lenge. Også hit kom forfølgelsen, og selve dødsstøtet mot Hutterkolonien i Ungarn kom i 1759. Da var Maria Theresa keiserinne, og en ivrig romersk katolikk. Jesuittene henvendte seg til keiserinnen med spørsmål om å få tillatelse til å angripe koloniene. Målet var å tvinge kolonienes medlemmer til å bli romersk katolske. Jesuittene fikk umiddelbart keiserinnens tillatelse, og alle de fullmakter de trengte. Det ble lagt planer om et samordnet overraskelsesangrep på alle koloniene samtidig.
Angrepet skulle skje 25. november 1759, men en av magistratene synes synd på folket i den kolonien han kjente til, og fikk varslet dem om det som var i ferd med å skje. Dermed ble også de andre hutterkoloniene varslet, og de fikk anledning til å gjemme vekk verdifulle bøker. Keiserinnen hadde nemlig bestemt at alle Huterbøkene skulle ødelegges. Men koloniens medlemmer lot seg ikke skremme. For dem var det å utlevere fedrenes skrifter var det samme som å fornekte troen. Men hvis øvrigheten ville ta i bruk makt for å ta bøkene, ville de ikke sette seg til motverge. Det sted i mot deres pasifistiske overbevisning.
En god del bøker ble beslaglagt ved razziaen 25. november. Nå fikk Hutter-vennene leve i fred frem til den 19. mars 1760. Da slo jesuittene til igjen, og denne gangen uventet. De kom med soldater, vogner og hester, og en rasende mobb. En av kvinnene i kolonien ble så skremt av opptrinnet at hun døde. Samtlige av beboerne i Hutter-kolonien ble nå stilt på valg: Enten å gå over til den romersk-katolske kirke, og få beskyttelse, eller straks å bli fjernet fra stedet, og ta de følgene det måtte medføre, mishandling og død.
Samlet gav hutter-vennene et rungende nei til det sjenerøse tilbudet! I første omgang førte dette til at en jesuitt ble tvunget inn på Hutter-kolonienes medlemmer, for å være deres lærer, mens deres egne folk ble nektet å preke. Senere kom det en jesuitt lærer til. Man forsøkte å få hutterne til å gå til messe, men dette nektet de. Etter å ha forsøkt ulike former for trakassering fikk jesuittene hjelp av soldater som med rå makt tvang hutterne inn i den katolske kirkebygningen. Soldatene holdt vakt utenfor, slik at de ikke slapp ut igjen. Men Hutter-vennene holdt stand, og fornektet ikke sin tro. Nå ble neste fase satt inn. Heretter skulle hutterianerne utsettes for mishandling og tortur.
Søndag før påske i 1761 satte denne forfølgelsen i fang. Lederne for Hutterianerne ble fengslet, flere av deres predikanter ble tatt med til ulike klostre, hvor de satt som fanger der. Mange hutterianere klarte derimot å flykte, og oppholdt seg i skogene og i fjellene, og led forferdelig, ikke minst på grunn av kulden. Kvinnene og barna var for det meste igjen i koloniene. De som hadde flyktet kom ikke langt. Grensene var stengt. De som ble arrestert, satt i harde avhør. Etter ni ukers tortur fikk de anledning til å avsverge seg sin tro, hvis ikke skulle de få hardere behandling. En etter en ville de bli bundet og slått, til de lovte å bli medlemmer av Romerkirken.
Denne torturen ble straks satt ut i livet.. Den første fikk 25 slag, uten å svikte. Deretter ble han ført tilbake til cellen med beskjed om torturen ville fortsette neste dag. Neste som ble torturert, gav seg etter syv-åtte slag, og sa jeg ville og bli katolikk. På lignende måte ble en rekke andre torturert, og de fleste gav etter. En etter en gav de opp sin overbevisning. I deres egne beretninger fra denne tiden heter det: ”En etter en falt de fra, akkurat som bladene faller fra trærne om høsten når tiden er moden.”
Med om mulig enda mer sorg har Hutter-historikerne skrevet ned ettermælet til de forstanderne som var blitt plassert i klostrene for å omskoleres. Da alle de troende hadde oppgitt sin tro, fikk disse pastorene vende tilbake til sine eiendommer ”spreke og feite, for disse hadde fått fin mat og drikke.”
Men en av pastorene holdt stand. Heinrich Müller. Han forsvarte den sanne troen til det siste. Den siste kvelden han levde avviste han med forakt Romerkirkens tro. Morgenen etter ble han båret ut og gravlagt ved Donaus bredd. Ingen fikk vite hvordan han hadde omkommet.
Angrepet skulle skje 25. november 1759, men en av magistratene synes synd på folket i den kolonien han kjente til, og fikk varslet dem om det som var i ferd med å skje. Dermed ble også de andre hutterkoloniene varslet, og de fikk anledning til å gjemme vekk verdifulle bøker. Keiserinnen hadde nemlig bestemt at alle Huterbøkene skulle ødelegges. Men koloniens medlemmer lot seg ikke skremme. For dem var det å utlevere fedrenes skrifter var det samme som å fornekte troen. Men hvis øvrigheten ville ta i bruk makt for å ta bøkene, ville de ikke sette seg til motverge. Det sted i mot deres pasifistiske overbevisning.
En god del bøker ble beslaglagt ved razziaen 25. november. Nå fikk Hutter-vennene leve i fred frem til den 19. mars 1760. Da slo jesuittene til igjen, og denne gangen uventet. De kom med soldater, vogner og hester, og en rasende mobb. En av kvinnene i kolonien ble så skremt av opptrinnet at hun døde. Samtlige av beboerne i Hutter-kolonien ble nå stilt på valg: Enten å gå over til den romersk-katolske kirke, og få beskyttelse, eller straks å bli fjernet fra stedet, og ta de følgene det måtte medføre, mishandling og død.
Samlet gav hutter-vennene et rungende nei til det sjenerøse tilbudet! I første omgang førte dette til at en jesuitt ble tvunget inn på Hutter-kolonienes medlemmer, for å være deres lærer, mens deres egne folk ble nektet å preke. Senere kom det en jesuitt lærer til. Man forsøkte å få hutterne til å gå til messe, men dette nektet de. Etter å ha forsøkt ulike former for trakassering fikk jesuittene hjelp av soldater som med rå makt tvang hutterne inn i den katolske kirkebygningen. Soldatene holdt vakt utenfor, slik at de ikke slapp ut igjen. Men Hutter-vennene holdt stand, og fornektet ikke sin tro. Nå ble neste fase satt inn. Heretter skulle hutterianerne utsettes for mishandling og tortur.
Søndag før påske i 1761 satte denne forfølgelsen i fang. Lederne for Hutterianerne ble fengslet, flere av deres predikanter ble tatt med til ulike klostre, hvor de satt som fanger der. Mange hutterianere klarte derimot å flykte, og oppholdt seg i skogene og i fjellene, og led forferdelig, ikke minst på grunn av kulden. Kvinnene og barna var for det meste igjen i koloniene. De som hadde flyktet kom ikke langt. Grensene var stengt. De som ble arrestert, satt i harde avhør. Etter ni ukers tortur fikk de anledning til å avsverge seg sin tro, hvis ikke skulle de få hardere behandling. En etter en ville de bli bundet og slått, til de lovte å bli medlemmer av Romerkirken.
Denne torturen ble straks satt ut i livet.. Den første fikk 25 slag, uten å svikte. Deretter ble han ført tilbake til cellen med beskjed om torturen ville fortsette neste dag. Neste som ble torturert, gav seg etter syv-åtte slag, og sa jeg ville og bli katolikk. På lignende måte ble en rekke andre torturert, og de fleste gav etter. En etter en gav de opp sin overbevisning. I deres egne beretninger fra denne tiden heter det: ”En etter en falt de fra, akkurat som bladene faller fra trærne om høsten når tiden er moden.”
Med om mulig enda mer sorg har Hutter-historikerne skrevet ned ettermælet til de forstanderne som var blitt plassert i klostrene for å omskoleres. Da alle de troende hadde oppgitt sin tro, fikk disse pastorene vende tilbake til sine eiendommer ”spreke og feite, for disse hadde fått fin mat og drikke.”
Men en av pastorene holdt stand. Heinrich Müller. Han forsvarte den sanne troen til det siste. Den siste kvelden han levde avviste han med forakt Romerkirkens tro. Morgenen etter ble han båret ut og gravlagt ved Donaus bredd. Ingen fikk vite hvordan han hadde omkommet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar