Det fortelles at Evan Roberts prekte under tårer, i det han pekte på Jesu Kristi kors. "La dere overvinne av denne kjærlighetens makt," kunne han rope ut. I hvert eneste møte talte han om Den Hellige Ånds dåp, og hver eneste gang trakk han frem fire ting, som kunne hindre denne dåpen i Ånden:
1. Finnes det synd i ditt liv, som du ikke har bekjent for Gud? Fall da straks på kne. Du må overgi det som har vært og bli renset.
2. Er det noe tvetydig i ditt gudsforhold, noe som du ikke vet er godt eller ondt? Bort med det! Det må ikke finnes en skygge mellom deg og Gud. Har du tilgitt alle? Om ikke, forvent ikke da at du blir tilgitt dine egne synder.
3. Gjør det som Ånden maner deg til å gjøre! Adlyd Åndens røst uten utesette eller ha noen forbehold, uten å være halvhjertet og tvilende.
4. Bekjenn Kristus offentlig overfor mennesker.
Hvert eneste av disse punktene poengterte Evan Roberts i forbindelse med alle sine møter, og han lærte sine tilhørere å be: "Herre, send Den Hellige Ånd. Herre, send Den Hellige Ånd nå, Send Den Hellige Ånd i Jesu navn."
Overalt hvor Evan Roberts prekte Guds ord kom mennesker i syndenød. Her er to eksempler på dette:
Ved midnatt sluttet forsamlingen å synge, da en velkent ateist kom inn i kapellet og ropte: Jeg har brent mine bøker som sier at det finnes ingen Gud. Jeg var skibbrudden og bølgene kom imot det som stod mellom meg og helvete. Men Gud kalte på meg, og jeg kom til Ham og ble løftet ut av mitt forderv."
En 70 år gammel mann hadde bedt hele dagen i et kapell for sin far, som var nesten 100 år gammel. Når han på kvelden holdt på å avslutte sin bønnestund, fikk han se en gammel mann som slepte seg fram. Det var hans far, som var kommet i syndenød. Han ropte ut: "Hele mitt liv har jeg levd i synd, men til slutt har lyset kommet!" Den store tilhørerskaren den kvelden brast ut i spontan takksigelse.
Det fortelles også om en gruvearbeider som gikk ensom ned i en av gruvene. Til sin store forbauselse møtte han en av sine sjefer, som kunne fortelle at han hadde ventet på gruvearbeideren i to timer. Sjefen måtte vite hvordan han kunne bli frelst!
Når jeg leser dette, ber jeg: Gud gjør det igjen!
Flere har skrevet litt om sine tanker angående "vekkelse" i kommentarene til serien om "Vekkelsen i Wales".
SvarSlettDet har i grunn vært ganske "oppbyggelig" for meg å lese det. Jeg har også et svært blandet forhold til dette ordet, men jeg vet faktisk ikke hvilket annet ord man kan bruke. Noen ganger har jeg hatt lyst til å skrive "rehabilitering", men...! Jesus sa jo altid "vend om", men rent gramatisk er det ikke så lett å flette dette begrepet inn i en sammenheng. Hvem vet, kanskje årsaken til dette i seg selv er et symptom?
For noen år siden var jeg en ganske anonym gjest på noen møter som absolutt bar preg av både bønn, vekkelse og Åndens nærvær. Selv om jeg bare var en tilskuer lærte jeg av disse møtene mye om hvor vanskelig det kan være å skille mellom Åndens ledelse og sine egne ønsker og visjoner. Mellom det og skape "mektig atmosfære" og "sterke møter" på den ene siden, og på den andre siden, og lede enkeltmennesker til et personlig møte med Jesus. Mellom møtekulturen i seg selv, og viktigheten av å lære folk å bli en Jesu etterfølger. Noen kom langveisfra for å bli frelst, mens andre kom for å ødelegge møtene med okultisk påvirkning. Etter en tid opplevde jeg at Den Hellige Ånd advarte meg mot å delta i disse møtene. Men i utganspunktet var jeg overbevist om at potensialet var veldig stort. Jeg tror Gud sørget.
Siden dette skjedde har mange betrodd meg sjokkerende ting om hva som kan skje bak kulissene i mange norske kristenmiljøer. Jeg har lært litt om egenrådige ledere som ikke ønsker korreksjon. Jeg har lært mye om hvordan nære relasjoner kan få oss til å "slå betydelig av på kravene". Jeg har erfart litt om hvordan man kan "ringe inn" områder i "fromme menneskers" liv, og plutselig møte synden i all sin gru. Men det som har skremt meg mest er hvor lett det er for oss å tro at vi forstår mye mer enn vi egentlig gjør. Vi syntes selvsagt ikke dette selv. Men hvis noen kommer og forteller oss noe vi ikke er helt med på, ja så "ser vi så klart" at vi har en mye klarere forståelse av dette selv. Og de områdene vi selv er spesialister på, de gjør vi så gjerne til noe langt viktigere og mye mer omfattende enn de nitti prosentene som vanligvis ligger utenfor vårt eget mandat.
Jeg tror mange vekkelser har hatt et alt for stort preg av "one man show". Og i dypeste forstand så vil jeg tro at det er dette som har kjørt mange vekkelser ut i stagnasjon. Jeg tror også at kimen til mange trossamfunns stagnasjon ofte ligger i det fundamentet som ble lagt på et tidlig "vekkelsesstadium".
Til anonym:
SvarSlettDu skriver noe viktig om vekkelse om "hvor vanskelig det kan være å skille mellom Åndens ledelse og sine egne ønsker og visjoner." I den forbindelse vil jeg henvise til en bok som lærte meg mye for noen år siden. Det er John White i sin bok "When the Spirit comes with fire". Utgangspunktet hans var undersøkelser gjort vekkelsene ved John Wimber og Vineyard. Men han kommer også med en del historiske eksempler på hvordan det guddommelige og det menneskelige ofte blandes inn i hverandre, særlig ved vekkelser. Nå er kanskje ikke denne boken så lett å tak i lenger, men det er like fullt vell verdt å anbefale.