torsdag, august 09, 2007
Evagrios av Pontus, del 1
Reiselektyren hjem fra England var noen utsagn av Evagrios av Pontus. Jeg skal komme tilbake til innholdet i disse tekstene senere, men først fortelle historien om Evagrios, fordi den i seg selv er et sterkt vitnesbyrd.
Jeg starter med slutten av 370-tallet, da Evagrios var en ung mann, omkring 30 år gammel. Han kom fra overklassen i Lille-Asia. Mange som tilhørte denne var ganske nylig blitt kristne. Han kom fra en samfunnsklasse hvis opphav, utdannelse og makt var noe selvklart. Hengitt som de nå var til Kristus og Kirken, så de uendelige muligheter til å forandre verden, gi nytt liv og ny fremtid til sitt ofte foraktede og avsidesliggende landskap i Romerrikets utkant.
Far til Evagrios, var omreisende biskop for de små forsamlingene, som i motsetning til de store forsamlingene i byene, ikke hadde egne biskoper. Hans sønn, Evagrios, hadde som alle andre unge menn fra bedrestilte familier blitt sendt til byen for å studere. Foruten grunnleggende studier i litteratur, inkludert historie, filosofi og politikk, gjaldt det fremfor alt å kunne retorikk, om man skulle kunne ha innflytelse i samfunnet.
Evagrios kom til Cæsarea i Kappadokia. Der møtte han Basileios den store – kirkefaderen, klostergrunnleggeren og den ledende av de såkalte kapadokiske fedre. Etter å ha blitt innsatt som lektor ved katedralen i Cæsarea var han nå blitt Ordets tjener, ikke bare ordenes. Evagrios ble sterkt grepet av et monastisk kall, og viet nå sitt liv til å søke Guds visdom. Gjennom Basileios lærte Evagrios Gregorios av Nazianz å kjenne, den teologisk mest dypsindige og litterært mest fullendte av de kapadokiske fedre. I Gregorios av Nazianz fant Evagrios den åndelige veilederen han hadde søkt etter, og hele sitt liv skulle han snakke om den gjeld han sto i til nettopp Gregorios. Gjennom han hadde Gud formet hans liv.
I 379 opplever Evagrios Guds kall. Hans mentor og beskytter, Basileios, dør plutselig og uventet midt oppe i en svær læremessig strid om Kirkens frihet i forhold til keiseren og om Kirkens fundament, troen på en treenig Gud. I et fortvilt forsøkt på å redde arven fra kirkemøtet i Nicea, og fra Basileios selv, kalte den lille nicenske forsamlingen i hovedstaden Konstantinopel Gregorios til å bli deres biskop. Gregorios på sin side vigslet Evagrios til sin diakon og fremste medhjelper og tok ham med seg til hovedstaden. Innen to år var situasjonen snudd til det gode. Motstanderne hadde gitt oss og et nytt økumenisk kirkemøte ble kalt sammen for å bekrefte troen og Kirkens frihet. Gregorios ble valgt til Patriark av Konstantinopel, som på denne tiden både var den vanskeligste, men også den mest innflytelsesrike posisjonen i Kirken på denne tiden. Evagrios var også nå Gregorios fremste medarbeider, og ble nå vigslet til erkediakon.
Men Gregorios ble ikke patriark lenge. Kirkemøtet skapte så mye turbulens og bråk at Gregorios valgte å avgå med umiddelbar virkning og trakk seg tilbake til et monastisk liv på landet. Evagrios ble værende enda et år, og var en vel ansett gjest hos keiseren. Men dette skapte da også svære problemer for Evagrios. Framgangen, berømmelsen, nytelsene og intrigene dro ham vekk fra den nære Gudsrelasjonen og truet selve kallet hans. Fortvilet over sin manglende evne til å gjøre motstand mot alt dette, til å beholde sin indre frihet, flyktet Evagrios i panikk.
Full av angst og svært deprimert dro han til Jerusalem. Her ble han tatt hånd om av Melania og Rufus. De hadde kommet fra Rom og brukte sin store formue, sin utdannelse og sin innflytelse til å fremme klosterlivet, kirkene og pilegrimshjemmene i Jerusalem. I Melanias kloster på Oljeberget fikk Evagrios god pleie. Men han fant ingen ro for sine sjelelige plager. Til slutt så Melania seg nødt til å sende ham til andre og dyktigere sjelesørgere. ”Du får søke deg til ørkenfedrene i Egypt,” var hennes råd.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar