Evagrios av Pontus, del 2

I den egyptiske ørken, i samtaler med abba Makarios og abba Pambo fant Evagrios det han hadde lengtet etter: frihet, enkelhet og tid. Men for å finne dette, måtte Evagrios endre livsstil. Fra et utadrettet liv med mange tilhørere, beundrere og oppmerksomhet skulle han nå leve inadrettet med en stadig våkenhet mot stolthetens, bitterhetens og ledens fristelser. Ørkenfedrenes undervisning gav ingen lettvinte svar på hans mange spørsmål. Uten tjenere, uten noen form for sosial beskyttelse og uten noen rikdom å falle tilbake på ble livet til Evagrios helt annerledes: det ble en kamp for å overleve, en kamp hver eneste natt mot fristelsen til å gi opp.

I 16 år, frem til sin død i januar 399, bodde Evagrios i sin enkle munkecelle i Nittria. Han forsørget seg selv med å skrive av åndelige tekster, enten Bibelen eller gudstjenestens liturgiske tekster. Ved siden av dette skrev han egne tekster og levde i kontemplasjon og bønn. Hans etterlatte brev viser også at han førte en omfattende korrespondanse med teologer og Kirkens menn i hele det romerske riket. Men selv om disse brevene er viktige, er hans mange veiledende skrifter det ennå mer. Disse var ofte skrevet som svar på spørsmål fra søkende mennesker.

I møtet med likesinnede munker grunnla Evagrios snart en krets som ivrig søkte etter en dypere innsikt i Gudsrelasjonen, som samtidig kunne gi veiledning til de mange som søkte deres hjelp. I sine forsøk på å trenge dypere inn i Skriften fant de hjelp hos Origenes. Hans undervisning var kjent blant ørkenfedrene, som jo hadde nær kontakt med de ledende teologene i Alekandria.

I kretsen rundt Evagrios tok man i bruk Origenes dype innsikt sammen med den erfaring som livet i ørkenen gav, til en sjelesorgundervisning som kom til å få stor betydning i hele den kjente kristne verden.

Men Evagrios av Pontos var også en fryktet mann. Hans radikale Kristus-etterfølgelse skapte problemer for ham. Kort tid etter hans død ble mange i kretsen rundt ham drevet ut av ørkenen av en kirkeledelse som fryktet at deres radikalitet skulle splitte kirken. På 500 tallet ble hans skrifter erklært kjetterske av keiseren. Takket være den syriske kirken er mange av dem likevel blitt tatt vare på. Den syrisk ortodokse kirken ble som kjent stående utenfor keiserens rekkevidde etter skismaet i 451.