Apatheia - en dyp hemmelighet

Om ordet askese, som jeg skrev om i forrige bloggartikkel, har en dårlig klang i mange moderne menneskers ører, så har vel ordet apati det enda mer. Å være apatisk er vel ikke noe ideal. Men det er fordi ordet har fått en annen mening enn den opprinnelige. I den østlige kirketradisjonen betyr ordet apati, eller på gresk apatheia, noe ganske annet enn det vi forbinder med ordet. Det kommer da også tydelig frem i den undervisningen som Evagrios av Pontus gir.

Evagrios skildrer apatheia som en frihet fra lidelser. Spørsmålet som naturlig melder seg er: hva betyr denne frihet, og hvordan finner man denne friheten? Sagt på en annen måte: Hvordan finner man hvile i sitt indre?

Jeg har gått å tenkt på en historie de siste dagene, som fortelles om abba Arsenios. Det har sikkert sammenheng med min egen livssituasjon for tiden, hvor jeg søker å finne veien videre for min egen vandring med Herren. En bror i Herren kom og spurte abba Arsenios:

”Mine tanker plager meg og sier: Du kan verken faste eller arbeide. Da kan du i det minste besøke de syke, for det er også en kjærlighetshandling.” Men abba Arsenios som kjente igjen demonenes utsagn sa til ham: Gå hjem og spis, drikk og sov og arbeid ikke. La være med å forlat din celle.” Abba Arsenios visste nemlig at om denne bror i Herren forble i sin celle ville det føre munken til ordningen.

En av de fremste oppgavene som demonene har er å skape forvirring og splittelse, og for det moderne mennesket gjør han det ved travelhet og stress. Kvekeren Richard Foster har sagt følgende: ”Overfladiskhet er vår tids forbannelse. Kravet om øyeblikkelig tilfredsstillelse er først og fremst et åndelig problem. Det vi trenger i dag er ikke flere intelligente mennesker, men flere mennesker med dybde.”

Travelheten og rastløsheten gir oss denne dype splittelsen i vårt sinn, og driver oss stadig til å gjøre og handle. Den driver oss bort fra hvilen og stillheten, som er selve utgangspunktet for at Herren kan bruke oss. Den følgende historien har hjulpet meg til å få en dypere forståelse av begrepet apatheia hos Evagrios:

”Jeg ligner en mann som sitter under et stort tre og ser mange ville dyr og slanger komme mot meg. Når han skjønner at han ikke kan klare seg mot dem, klatrer han raskt opp i treet og blir berget. Slik er det også med meg: Jeg sitter i min celle og merker hvordan de onde tankene kommer mot meg. Når jeg ikke makter å stå imot dem, flykter jeg til Gud i bønn og blir berget fra fienden.” (Abba Johannes)

Spørsmålet er om det ikke er nettopp jakten på sinns inntrykk, på nye erfaringer, stimulans og på heftige opplevelser som skiller vår moderne tid fra den tidlige Kirkens åndelighet.

En har sagt at travelheten er ikke av djevelen, men den er djevelen selv. Det er noe å tenke nøyere på. Det nye testamente fremhever saktmodighet, mildhet, stillhet og tillit som uttrykk for åndelig modenhet, fremfor hurtighet, effektivitet, fleksibilitet som vi nå beundrer som uttrykk for det samme. Hvem tar feil? Bibelen eller den moderne utgaven av den kristne tro?

Dette handler likevel ikke om noe som er bakstreversk, en form for nostalgi. Det handler om genuint kristent liv, som er totalt annerledes. Å stadig bryte opp fra sitt bosted og forhold, å stadig søke nye ting, reisemål, metoder – er intet annet enn en flukt fra virkeligheten. Fra livet selv. Vi beseirer jo ikke det som river oss i stykker gjennom å følge de kreftene som stadig river i stykker i stadig større tempo!

Veien til befrielsen er lang. Den går ut i ørkenen. Men de mange viljene og begjær som finnes i meg, forsvinner ikke bare ved at jeg går ut i ørkenen og blir ensom med Gud. De bor i meg. Det jeg forsøker å la ligge igjen etter meg når jeg går ut i ørkenen, de følger med meg dit. Jeg behøver ikke bare en distanse til den hektiske karusellen av menneskelig streben, jeg behøver distanse til mine egne tanker; ikke bare en vei ut av uroen omkring meg, men også av uroen inne i meg.

Våre velprøvde åndelige veiledere fra ørkenen forteller oss om veien ut av dette. Veien finnes rett foran våre føtter. Den er ikke bred og den lokker ikke mange, men det er en vei fra splittelse til enhet. Veien kalles Kristi ydmyke vei. Den er ikke jevn, men full av groper og hinder, men hver gang man faller, faller man i barmhjertige hender – i Guds favn. Det er en kamp å gå denne veien, men den fører fram. Mange har gått den før oss. Og Herren er min hjelper. ”Han leder meg på rettferdighets stier for Sitt navns skyld.” (Salme 23,3)