Betydningen av å lese Skriften - lectio divina

Jeg kommer nok aldri til å glemme ham, biskop Thomas fra den koptiske kirken i Egypt. Den lille mannen med de milde øynene, og det varme smilet. Jeg har tenkt mye på ham siden vi traff hverandre på en retreat på Nya Slottet Bjärka Säby i Sverige for en tid tilbake. Men like mye som hans personlighet, fascinerte hans iver og begeistring for Guds ord meg. Det var i grunnen betydningen av bibelstudiet denne retreaten handlet om. Jeg har skrevet om den tidligere på denne bloggen. Biskop Thomas var opptatt av at dagens kristne leser altfor lite i Bibelen, og overalt hvor han kommer, oppmuntrer den koptiske biskopen til å bruke sin Bibel mye mer. Jeg tror det er all god grunn for å gjøre dette. En del pastorer jeg kjenner leser Bibelen ene og alene for å få en tekst å preke over, andre kristne leser mye kristen litteratur med utleggelse av Skriften, men de leser sjeldent selve Skriften.

Jeg kom til å tenke på biskop Thomas i går, da jeg leste om ulike menneskers syn på begrepet lectio divina. Dette har sammenheng med mitt studium av Benedikts regel, som jeg holder på å studere nærmere. Skriftlesning kalles lectio divina, ikke bare fordi det er Guds ord man leser, men også fordi Gud er med den som leser. Man er altså to som leser: Den Hellige Ånd og jeg. Lectio divina utgjøres av tre komponenter som sammen utgjør et hele: lectio (lesning), meditatio (ettertanke) og oratio (bønn)

Nå er ikke lectio divina noe nymotens fenomen. Lectio divina er like gammel som Kirken. Egentlig er det en arv fra jødene. Apostelen Paulus er inne på denne metoden når han skriver til sin unge medarbeider Timoteus: "Helt fra du var et lite barn, har du kjent de hellige skriftene, de som gav deg visdom til frelse ved troen på Jesus Kristus. Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd, så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god gjerning." (2.Tim 3,15-17) Til den samme Timoteus skriver han: "Ta deg særlig av skriftlesningen..." (1.Tim 4,13)

Kirkefedrene leste også Bibelen på denne måten, og i den gamle klostertradisjonen var skriftlesningen flettet sammen med den indre bønnen. I denne sammenhengen brukte man gjerne ordet ruminatio som betyr drøvtyggig! Man henter ordet frem igjen, tygger på det, gjentar det om igjen og om igjen. Bernhard av Clairvaux hadde en venn som het Wilhelm av St. Thierry (1085-1148), og denne Wilhelm skrev følgende til ordenbrødrene i Mont-Dieu:

"Når det gjelder Skriften, er forskjellen mellom ruminatio og vanlig lesning like stor som forskjellen mellon vennskap og en flyktig visitt, mellom broderlig kjærlighet og en tilfeldig hilsen. Av den daglige lesningen må det hver dag være en munnfull som går ned i hukommelsens mage, slik at den kan fordøyes bedre og slik at man, når den støtes opp fra magen igjen, kan drøvtygge den."

"La Kristi ord få rikelig rom hos dere!" skriver apostelen Paulus i Kol 3,16. Johannes Chrysostomos (345-407) er ikke nådig med dem som forsømmer sin bibellesning:

"Noen av dere sier kanskje: 'Jeg er ingen munk.' Men tror dere at Skriften bare angår munkene, tar dere feil. Dere vanlige troende midt i verden trenger den mye mer. Det finnes noe som er enda alvorligere og syndigere enn ikke å lese Skriften, og det er å tro at skriftlesning er unødvendig og ikke tjener noen hensikt."

Selve fornyeren av det koptiske klostervesen, abuna Matta al-Miskin, eller Mattues den fattige, og som har vært den åndelige veilederen for biskop Thomas, fikk en dag besøk av disippel av Jesus som sa: "Fader, lær meg å be." Abuna Matta, som da holdt til i Makarios-klosteret, svarte: "Gi meg Bibelen din." Han åpnet Det nye testamente ved begynnelsen av Efeserbrevet, rettet seg opp, løftet øynene mot himmelen og sa: 'Slik skal du be.'

Først leste han det første verset høyt. Etter et øyeblikks taushet gjentok han langsomt hvert eneste ord to eller tre ganger, leste så hele verset igjen, var taus, leste det andre verset, hevet stemmen, ba om barmhjertighet, sang det samme verset, mumlet det, løftet armene mot himmelen, begynte å gråte... Så leste han videre og glemte fullstenig at disippelen stod der ved siden av ham.

Da jeg ble en kristen i 1972 kom jeg med i Laget, eller Norges Kristelige Student- og skoleungdomslag. Der stiftet jeg bekjentskap med begrepet "en stille stund". Våre ledere lærte oss betydningen av å sette av en tid hver dag til bibelstudium og bønn. Det er noe av det aller viktigste jeg lærte da jeg var ny på troens vei. Jeg lærte det av en mann som heter Øystein Reinsberg. Han var sekretær for Laget i vårt fylke. I dag sitter jeg i styret for Bibelleseringen, hvor Øystein er styreleder! Broder Charles av Jesus (Charles de Foucauld, 1858-1916), som har betydd så mye for mitt eget kristenliv, har fylt hundrevis av sider med meditasjoner over evangeliene, i sin daglige stille stund. Han fikk installert et lite bord foran alteret i kapellet der han holdt til, og der skrev han sine meditasjoner.

La oss oppmuntre hverandre til å virkelig lese Skriften på en slik måte!

Bildene viser biskop Thomas, og biskop Thomas sammen med Peter Halldorf og undertegnede på Nya Slottet Bjärka Säby. (Foto: Arne Borgersen)