Benedikts regel har fulgt meg en stund nå. Jeg har likevel innledet et dypdykk i den med tanke på en retreat jeg skal holde i oktober. Hva kommer det av at 1500 år etter at den ble skrevet, tiltrekkes tusenvis av mennesker av denne korte klosterregelen fra det 6. århundre? Det er nok flere årsaker til dette, blant annet den hellige Benedikts egen livserfaring. Balanse og moderasjon blir vanligvis betraktet som kjennetegnene på den benediktinske spiritualiteten. Men jeg tror også at det er noe annet som ikke bare fascinerer de som leser den, men som også gjør at mange tiltrekkes av Benedikt, og det er at man ved å følge hans regel kan leve med motsetninger! Livets regning går rett og slett ikke opp! Det er noe forunderlig frigjørende i dette, at jeg så lenge jeg lever skal jeg fortsette å holde ulike ting sammen - og gjøre det kreativt, slik at spenningene kan bli livgivende. I denne sammenhengen har jeg funnet noe Jean Vanier har sagt som spesielt nyttig for meg i min egen livssituasjon:
'"I vår tid er det en fare for at man tenker at alle kan bli fullstendig helbredet, og finne fullkommen enhet i seg selv og med andre. Denne type idealisme florerer overalt. Nye terapier fører til flere og bedre illusjoner. Og hver dag kommer nye teknikker som vil føre til denne etterlengtede helbredelsen. Personlig blir jeg mer og mer overbevist om at det ikke finnes noen perfekt helbredelse. Ethvert menneskelig vesen bærer sine egne sår, sine egne vanskeligheter i forholdet til andre og sine egne engstelser. Det er et spørsmål om å lære å leve fra dag til dag med denne realiteten, og ikke i en tilstand av illusjon."
Benedikt inviterer oss til å gå et stykke vei. Ingen enkel vei, den er veldig sammensatt, den åpner for paradokser. Og vi er vel alle paradoksets mennesker. Hver av oss kjenner bare så altfor godt til de konkurrerende krav mellom barn og voksen, mellom mann og kvinne, mellom hjerte og hode. Gjennom Benedikts regel lærer vi å holde motsatte ting sammen, vi lærer å leve med motsigelser. Men vi blir ikke presentert for et lukket system, men for en serie med åpne dører.
Skulle du ønske å delta på denne retreaten, holdes den på Johannesgården i tiden 1.-6. oktober. Det er noen få ledige plasser. Retreaten blir heltaus, med innlagte tidebønner, undervisning på ettermiddagen og med muligheter for personlig veiledning. Tema for denne retreaten er: "Men jeg er bare bønn", om bønn og kontemplasjon. Kontakt Johannesgården direkte: http://www.johannesgaarden.no/
Dette synes jeg både var spennende og løfterikt. Kan du ikke skrive mer om dett som har med mostigelsene i våre livå gjøre. Her kjenner jeg meg igjen. Men det er kanskje bare jeg som har det slik? :-)
SvarSlettÅ nei, det er nok ikke bare du som har det slik. Tror vi er mange, men det blir så sjelden snakket om dette. Vi skal jo vitne om alt det Gud gjør for oss, og da er helbredelse "det store" Vi som er født med en sykdom eller to, vi kan "bare" vitne om Guds kraft i en til tider vanskelig hverdag. ikke er det lett å sette ord på det vi opplever med Gud heller. Når vi kommer inn i Guds stillhet..., hvem kan forklare helt hvor godt det gjør for sjelen? Ord er overflødig. Må si som en liten amerikansk jente sa:" I love mr Jesus"Hun hadde sine plager den lille jenta og. Hilsen Karin.
SvarSlettTakk begge to for deres innlegg. Jeg kommer tilbake til mer stoff om dette senere, etter hvert som jeg gjør "nye" oppdagelser hos Benedikt!
SvarSlettJeg fikk lyst til å dele noen tanker tilknyttet det å forholde seg til lidelse. Verden er urettferdig, og det er mange som lider stor urett. Men jeg merker at det gir meg styrke å vite at rettferdigheten skal skje fyllest. Håpløshet blir erstattet med håp. Og jeg føler av og til at den kraften som skal gi de undertrykte oppreisning er nærværende på en måte som gir en slags oppreisning for mennesker allerede her og nå. Ofte ikke i det synlige, men allikevel en sterk opplevelse av Guds kjærlighet til mennesker som er utslått og nede. Når man opplever denne Gudskjærligheten, så gir det mening å lese bergprekenen:
SvarSlett3 «Salige er de som er fattige i sin ånd,
for himmelriket er deres.
4 Salige er de som sørger,
for de skal trøstes.
5 Salige er de ydmyke,
for de skal arve jorden.
6 Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten,
for de skal mettes.
7 Salige er de barmhjertige,
for de skal få barmhjertighet.
8 Salige er de rene av hjertet,
for de skal se Gud.
9 Salige er de som skaper fred,
for de skal kalles Guds barn.
10 Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld,
for himmelriket er deres.
11 Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. 12 Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.
I Peters brev står det om at vi er født på ny til et levende håp. Jeg synes begrepet ”LEVENDE håp” er flott. Det er noe mye mer konkret enn et håp som kun er knyttet til en fremtidig hendelse som kanskje kommer. Et ”levende håp” er levende her og nå! Håpet lever bokstavelig talt inni oss her og nå, fordi Jesus ER vårt håp. Han ikke bare gir oss håp, men HAN ER. Dette er det ufattelige mysteriet som går over vår fatteevne, men som ett hvert barn – i alle aldre – kan erfare. Dette LEVENDE håpet ønsker jeg at skal prege livet mitt mer og mer. I dette må det lille barnet være mitt forbilde: Å motta fra Gud ufortjent og uten egne prestasjoner, ene og alene fordi Gud er ufattelig god, og elsker barna sine.