Jeg har tenkt mye på døperen Johannes de siste dagene. Hvor radikal han var, og uredd. Hvor tydelig han var, uansett hvilke mennesker som han stod overfor. Han forkynner boten og omvendelsen fra synd. Hele hans forkynnelse, ja hele hans liv var en eneste botspreken. Han refset både saddukeerne og fariseerne, og han konfronterte sågar landsfyrsten Herodes. Beretningen som gjengis om dette hos Matteus, er særlig interessant sett i lys av dagens debatt om den kjønnsnøytrale ekteskapsloven. La oss lytte til ordene hos Matteus:
På den tiden fikk landsfyrsten Herodes høre ryktet om Jesus. Han sa da til tjenerne sine: Dette er døperen Johannes. Han er blitt reist opp fra de døde, det er derfor slike krefter virker i ham. Herodes hadde latt Johannes gripe, hadde bundet ham og satt ham i fengsel. Dette hadde han gjort på grunn av Herodias, som hadde vært gift med hans bror Filip. For Johannes hadde sagt til Herodes: Det er ikke tillatt for deg å ha henne til hustru. Herodes ville gjerne ha drept Johannes, men var redd folket, for de mente at Johannes var en profet.
Vi kjenner resten av historien. Døperens hode blir servert på et fat. Den egentlige årsaken til dette? Døperen konfronterte synderen med sin synd! Og det ble ikke tålt.
Døperen Johannes var veldig annerledes enn dagens kjærlighetsprofeter. De som bare taler om at Gud er kjærlighet, og at vi må passe oss så vi ikke sårer noen.
Hvordan så Jesus på døperen og dennes virksomhet? Mente Han Johannes gikk for langt? At han var for ukjærlig? Her er Jesu eget svar: "Sannelig, jeg sier dere: Blant dem som er født av kvinner har det ikke stått fram noen større enn døperen Johannes." (Matt 11,11)
På den tiden fikk landsfyrsten Herodes høre ryktet om Jesus. Han sa da til tjenerne sine: Dette er døperen Johannes. Han er blitt reist opp fra de døde, det er derfor slike krefter virker i ham. Herodes hadde latt Johannes gripe, hadde bundet ham og satt ham i fengsel. Dette hadde han gjort på grunn av Herodias, som hadde vært gift med hans bror Filip. For Johannes hadde sagt til Herodes: Det er ikke tillatt for deg å ha henne til hustru. Herodes ville gjerne ha drept Johannes, men var redd folket, for de mente at Johannes var en profet.
Vi kjenner resten av historien. Døperens hode blir servert på et fat. Den egentlige årsaken til dette? Døperen konfronterte synderen med sin synd! Og det ble ikke tålt.
Døperen Johannes var veldig annerledes enn dagens kjærlighetsprofeter. De som bare taler om at Gud er kjærlighet, og at vi må passe oss så vi ikke sårer noen.
Hvordan så Jesus på døperen og dennes virksomhet? Mente Han Johannes gikk for langt? At han var for ukjærlig? Her er Jesu eget svar: "Sannelig, jeg sier dere: Blant dem som er født av kvinner har det ikke stått fram noen større enn døperen Johannes." (Matt 11,11)
Med hvilken rett kan vi refse andre når vi ikke holder mål selv? Hvordan kan biskopen i Bjørgvin kreve en standard fra sine ansatte, mens han selv sitter med millionverdier uten å tenke på hva millionene ville gjort for døende fattige.
SvarSlettHolder du standarden Bjørn Olav. Elsker du din neste? Gjør du det du kan? Eller er du som meg?
Det er veldig enkelt å peke på synd som ikke rammer en selv.
Vi er kalt til å leve radikale og overgitte liv - så hjelpe oss Gud. Ingen av oss er fullkomne, og vi har alle mye å lære underveis. Troens vei går vi i etapper, og av og til må vi begynne på'n igjen, og lære gamle lekser vi har glemt underveis. Jeg har mye mer å lære. Det viktigste jeg har lært, er å overgi mitt liv i Herrens hender, hver dag, bekjenne min synd og be Herren gi kraft til en ny dag. Jeg ber også om hjelp til å kvitte meg med overflødige ting underveis, og jeg ønsker ikke at Mammon skal ha tak på meg. Derfor ønsker jeg å leve et så enkelt liv som e mulig, med de tre sykdommene som gjør mine hverdager veldig ustabile og ikke særlig forutsigbare. Når man lever i en slik situasjon som jeg gjør daglig, er det mange hensyn å ta, for i det hele tatt å være oppegående.
SvarSlettHva biskopen i Bjørgvin angår, så kan jeg ikke svare på det. Jeg tilhører ikke Den norske Kirke, og jeg kjenner heller ikke til hvordan situasjonen er i dette bispedømmet. På generelt grunnlag kan jeg si at jeg synes mange kirker og organisasjoner eier alt for mye jordisk gods. Og burde kvitte seg med det.
Jeg beklager selvsagt din sykdom.
SvarSlettJeg ser at du ikke vil si noe om Bjørgvin. Allikevel gjorde du det i et par poster nedenfor, der du sågar omtalte biskopen som rakrygget. Dessuten tipper jeg at ditt kirkesamfunn setter samme krav til medarbeidere som Hagesæther gjør.
Jeg vet ingenting om deg. Jeg vet ikke hvordan du bor, eller hva du eier. Jeg vet ikke hva slags bil du har, eller om du eier hytte.
Men om du eier noe slikt, og ikke har solgt unna, vil jeg påstå at du ikke har tatt innover deg at mennesker forgår i nød. Hvorfor skal du bo i et hus når andre sulter?
Jeg forstår at det er vanskelig å selge hus og eiendom når man er syk. For meg er det umulig, enda jeg er helt frisk. Er det noen tvil om at vi ligger under Mammon? Jeg forstår også at det er vanskelig for en homofil å leve et liv i sølibat. Hvordan kan vi kreve at noen skal omvende seg, og andre ikke? Dobbeltmoral kalles det.
Om du føler for det hadde jeg satt stor pris på en artikkel etikken rundt nestekjærlighetsbudet. Jeg tror nemlig ikke særlig mange forstår omfanget. Og i hvert fall ikke biskopen i Bjørgvin.
Ja, jeg synes biskopen i Bjørgvin er en rakrygget mann i spørsmålet om den nye kjønnsnøytrale ekteskapsloven.
SvarSlettNei, vi eier ingen hytte, men ei bønnekoie på 7,5 kvd. Vi kjører en bil som er tilpasset våre behov i dag. Vi har en hund som er til stor hjelp for meg i min sykdom. Vi klarer oss på en uførepensjon, rehabiliteringspenger og gaver. Takket være snille mennesker, klarer vi oss.Inntektsgrunnlaget vårt er nok mindre enn de fleste. Det jeg får i rehabiliteringspenger, som forøvrig er slutt neste måned, så dekker de kun boutgiftene våre.
Jeg har ingen oppsparte midler.
Nå har jeg vært veldig åpen om min situasjon. Jeg synes egentlig slike ting hører med til det private. Ikke vet jeg hvem du er en gang, men siden du stiller meg til ansvar, så har jeg svart så godt jeg kan.
Det sitter altså en kar som ikke tør å si hvem han er, men som kaller seg Per Arne, et eller annet sted i Norges land og krever av andre hva han selv ikke vil gjøre noe med. Hansen skal selge hus og grunn, for å hjelpe de fattige. Men han selv da? Skal han sitte trygt i sin anonymitet og bare opptre hyklerisk!
SvarSlettHansen svarer ærlig og ydmykt. Det var nok ikke så mange som ville ha fortalt så oppriktig om sin egen situasjon som ham. Ser vi dette i norsk målestokk, så lever vel familien Hansen langt under det de fleste av oss har som inntekt. Og usikker er den også.
Jeg overså et av "Per Arnes" spørsmål. Er litt usikker på hva du mener med dette: Dessuten tipper jeg at ditt kirkesamfunn setter samme krav til medarbeidere som Hagesæther gjør.
SvarSlettOm du mener med dette spørsmålet at den kirke jeg tilhører er avvisende til ansettelse av praktiserende homofile, så forholder det seg slik.
Jeg er takknemlig for din åpenhet. Og jeg ønsker ikke å stille deg i et dårligere lys enn meg selv hva gjelder nestekjærligheten. Det har du sikkert forstått.
SvarSlettAllikevel tror jeg vi kan slå fast at du har det bedre enn de fleste. Norsk målestokk er ingen målestokk.
Det er IKKE jeg som stiller deg til ansvar. Det skal Vår Herre få ta seg av. Det er IKKE jeg som krever at vi skal elske vår neste som oss selv, slik som anonym antyder. Det er Vår Herre. Jeg innrømmer glatt at jeg ikke holder mål i den sammenhengen. Og jeg har INGEN problemer med å bli kalt hykler, for det er sannheten. Jeg vet at jeg kan redde liv ved å selge bilen min, men jeg setter meg selv høyere.
(Hvem er jeg? Jeg bor på Østlandet, har en medium inntekt, kone, to biler og to barn. Jeg er utdannet i Forsvaret. I dag har jeg et perifert yrke, men man kan si at jeg er en form for journalist. Jeg har vært rundt i hele verden og sett ufattelig lidelse. Dette har satt dype spor og kan forklare mitt engasjement. Jeg arbeider ute i perioder og har derfor mye fritid når jeg er hjemme på berget. Jeg er aktiv i en menighet i DNK der jeg heldigvis er omsluttet på tross av mine svakheter. Hadde jeg blitt møtt med krav om livsførsel hadde jeg fått problemer. Min Jesustro handler om nåde, nåde og nåde.)
Dette er vel ingen konkurranse i prektighet, men du stiller høyere krav til meg, enn du stiller til deg selv! For at min tro skal holde i dine øyne, skal jeg altså selge huset mitt, og gi alt til de fattige. Men det gjelder altså meg, men ikke deg. Hvorfor det egentlig?
SvarSlettDu skriver at du reiser mye og ser mye nød, men gjør altså ikke noe med det, ifølge deg selv. Men andre troende må gjøre noe med det!
Jeg har de siste årene brukt mye av min tid og mine sparsommelige krefter i en svært fattig del av Russland. Inn i dette arbeidet har vi brukt en del av våre midler, og vi har også fått med oss penger fra andre kristne, som har et hjerte for de fattige. Jeg skriver dette under tvil, fordi jeg ikke liker å fremheve det vi gjør, men for at du skal forstå at vi forsøker å leve i pakt med hva vi tror på.
Ut fra det du har, stiller vi nok ikke likt.
Vi er begge avhengige av Guds nåde, men vi må ikke glemme at "en gudsdyrkelse som er ren og feilfri for Gud, vår Far, er å hjelpe enker og foreldreløse barn i deres nød, og ikke la seg flekke til av verden." (Jak 1,27) Jeg tror faktisk at nådebudskapet kan bli en veldig sovepute, og en undskylding for en radikal etterfølgelse av Jesus. Dietrich Bonhoeffer snakket om "den billige nåden". Vi må ikke snu oss vekk fra de fattige, fordi vi mener andre kristne er så hyklerske, og da trenger vi ikke å gjøre noe selv.
Du tar ikke poenget mitt. Det overrasker meg.
SvarSlettJeg stiller ingen krav til din livsførsel. Det blir en sak mellom deg og Gud. Men du og din tradisjon stiller krav til andres livsførsel i homofilisaker.
Jeg bidrar, men jeg bidrar ikke med det jeg kan, for jeg er så glad i huset mitt. Jeg bebreider selvsagt ikke deg for å ikke selge huset ditt. Det forstår jeg utmerket godt at du ikke gjør. Men hva tror du Gud mener når han sier vi skal elske vår neste som oss selv? Er det da greit at vi setter oss selv høyere enn de som ikke har hus, eller mat eller medisiner?
Jeg hadde ingen intensjoner med å såre deg eller andre. Derfor gir jeg meg nå når jeg ser at jeg kanskje har gjort det. Mitt ønske var å konfrontere deg med det jeg oppfatter som dobbeltmoral.
Jeg er oppriktig interessert i dine tanker om hvor langt kjærlighetsbudet går. Jeg fortsetter derfor å følge bloggen din i håp om at du vil skrive om det en dag. Som du sikkert skjønner har jeg valgt å tolke budet som det står.
La meg også få si at jeg har fulgt bloggen over tid, og har hatt stor nytte av mye av det du skriver.
La meg få presisere: Konfrontere deg med det jeg oppfatter som dobbeltmoral hos deg, meg, biskopen, Benestad, anonym og stort sett alle jeg kjenner til.
SvarSlettNei, jeg har nok ikke helt fått med meg poenget ditt, men jeg opplever at du stiller meget gode, og meget relevante spørsmål. Jeg har ikke opplevd det sårende.
SvarSlettLa meg gi deg del i litt av de tankene jeg selv har rundt dette med vår neste, og de fattige.
Jesus sier et sted: "De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid." (Joh 12,8) Dette sier Han i en helt spesiell sammenheng. Det dreier seg om Maria som vil benytte en meget kostbar salve, til å salve Ham med før Hans gravferd. Bibelforskere har regnet ut at verdien på denne nardus-salven kunne være så mye som en hel årslønn. Andre har ment at sansynligheten er stor for at dette var arven som Maria hadde etter sine foreldre, og hennes sikkerhet i hennes alderdom.
Den som protesterer på denne "sløsingen" var Judas. Det er interessant å legge merke til hva Johannes skriver om dette: "Da sa Judas Iskariot, en av disiplene, han som forrådte ham: Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige? Dette sa han ikke fordi han hadde omsorg for de fattige..." (Joh 12,4-6)
Jesus tillot altså at denne kvinnen sløste bort alle disse pengene. Årsaken tror jeg var at Han så hennes motiv. Hun gjorde det av kjærlighet til Ham.
Apostelen Paulus skriver om dette i 1.Kor 13,3: "Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da har jeg ingen ting vunnet."
Så spørsmålet er: Hva er motivet mitt, selve drivkraften min, i mitt engasjement for de fattige og min neste? Stille dårlig samvittighet? Overlegenhet - du er fattig, jeg er rik, dermed skal jeg hjelpe deg? Eller kjærlighet?
Vi leser om at flere av de første kristne solgte alt de eide, og gav det til apostlene, for at disse skulle distribuere til dem som trengte det. Men alle gjorde ikke dette. Men de bidro sikkert på mange andre måter, både ved pengeinnsamlingen til de som var rammet av hungersnød, slik det er beskrevet i Apgj og i forbindelse med diakonitjenesten i Jerusalem.
Som også oss idag: Vi bidrar på ulike måter, med ulike utgangspunkt, for å hjelpe og velsigne. Og jeg har ingen problemer med å se at vi alle kunne bidra MYE MER. Kanskje er de fattige selv bedre til å gi, enn de rike, fordi de vet hva det vil si å ikke ha noe å spise - i dag, i morgen og i uoverskuelig fremtid.
Måtte Gud velsigne deg rikelig der hvor du befinner deg, og i den kirken du har funnet deg et hjem. Fortsett med å sende inn kommentarer! Det er du hjertelig velkommen til.
Takk
SvarSlettJeg er helt enig med deg Bjørn Olav. Det er heller ikke noe krav om at alle kristne skal leve i den ytterste fattigdom. Vi må nødvendigvis ha NOE, for å kunne gjøre noe godt. Dessuten har mange familie og nære som de har ansvar for. Men hvis det vi eier skiller oss fra Kristus, er det fare på ferde. Der er jeg sikker på at DU står trygt.
SvarSlettHvis bare de feilfrie skulle ha lov til å ytre seg, blir det veldig stille.
Hvordan vi kommer ut av dette med å forvalte våre midler er det Gud som skal dømme.
Odd
Og takk igjen.
SvarSlettFor å oppsummere hvor jeg står:
- Jeg bidrar ikke med det jeg kan. Fint at du også ser at ingen av oss gjør det.
- Dermed bryter vi med Guds gode vilje. Vi vet det, men gjør fint lite med det. Jeg har kjærlighet til min neste, men bare til det punktet der det blir smertefullt. Jeg tror det er rett å si at jeg fortsetter i synden, fordi jeg er så svak.
- Fokus på fattigdom i norske menigheter er nesten fraværende. Mennesker dør fordi vi bryr oss mer om andre spørsmål.
- Argumentet for at homoseksuelle ikke kan ha ansettelse i DNK og andre menigheter er at de lever i synd. Det er antakelig mer smertefullt for en homo å leve i sølibat som for meg å selge huset eller bilen. Jeg får lov til å ansettes i menigheten. Min venn Vidar får ikke lov. Jeg har aldri forstått hvorfor det er forskjellsbehandling.
- I min svakhet og med mine nederlag er jeg avhengig av nåde.
Per Arne, jeg tror ikke jeg kan følge deg i hele ditt resonnement.
SvarSlettJeg tror mange av oss bidrar med det vi kan, men at en del har en del mer å gå på, enn andre. Her må en hver svare for seg selv. Pr dato vet jeg ikke helt hva vi skulle klare å gjøre ut over det som er. Som jeg skrev: Vi har to inntekter, basert på en uføretrygd og rehabiliteringspenger. Hva som skjer etter oktober for min del vet jeg ikke. Da opphører rehabiliteringspengene. Det kan i verste fall bety at vi må flytte. Vi lever enkelt. De aller fleste av klærne våre er kjøpt på bruktmarked. Når vi handler der, støtter vi samtidig arbeid blant fattige flere steder i verden. Det er veldig lenge siden jeg har kjøpt nye klær. Vår datter har vært sykehuspasient i flere år. Både hennes og min sykdom krever ekstra utgifter ut over det vi får dekket via trygdesystemet. Det dreier seg om både mat og medisiner. En del av den livsviktige medisinen jeg tar må jeg betale selv. Men vi yter det vi kan på ulike områder.
Jeg er ikke så sikker på om det er dekkende å si at vi bryter Guds gode vilje, i denne forbindelse. Han vil jo også at vi skal ha det vi trenger til. I 1.Tim 6,8 står det: "Har vi mat og klær, skal vi nøye oss med det."
Ellers er jeg helt enig med deg i at fokus på de fattige er elendig dårlig i mange menigheter, men det finnes heldigvis unntak. Mange menigheter er veldig flinke og rause til å gi til misjonens sak. Og mye misjonsarbeid gir flott fattigdomsbekjempelse.
Nå er Bibelen krystallklar når det gjelder homofili. Vi kan like det eller ikke. Likefullt, det ordet blir stående og gjelder også for vår tid.
Jeg kom også til å tenke på et annet skriftsted, som lyder slik: "Jeg vet hva det er å ha det trangt, og hva det er å ha overflod. JEG ER INNVIET I ALT, å være mett og å være sulten, å ha overflod og å lide nød. Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk." (Fil 4,12-15)
SvarSlettNøkkelordet har jeg skrevet med store bokstaver. Lever vi innviet i alt, lever vi etter Guds vilje med våre liv. Der ligger utfordringen - for oss alle.
Ja, nå var det jeg som ikke skjønte hva du mente. Du skrev: "Og jeg har ingen problemer med å se at vi alle kunne bidra MYE MER."
SvarSlettEn ting er helt sikkert. Og det er at jeg og min familie ikke hadde lidd noen nød om vi ville senke vår bostandard. Biskopen hadde heller ikke tatt alvorlig skade om han hadde solgt unna hytta si.
Nestekjærlighetsbudet er like klart som ordene om homofili.
Jeg er enig med Odd om at det er opp til Gud å dømme hvordan vi forvalter våre midler. Jeg mener det er opp til Gud å dømme hvordan vi lever våre liv forøvrig også.
Jeg uttrykte meg for bastant når jeg skrev alle. Det er riktigere å si, som jeg skrev i det andre tilsvaret, at en del har mer å gå på enn andre. Men som sagt: Det viktigste er at vi er innviet i alt hva vi gjør og foretar oss. Ikke for å unndra oss vårt ansvar, men pr dato vet jeg ikke helt hva vi kan gjøre, ut over det som allerede er. Men jeg skal love deg å se på det.
SvarSlettJo, det er Gud som skal dømme. Men i våre kirker kan vi likevel ikke la det skure å gå, og tillate alt mulig. Når Guds ord setter ned foten, så kan ikke vi løfte på den, og si at det er greit likevel. Det finnes ordninger for Kirken, og for de enkelte menighetene. OM man vil leve som en forsamling i pakt med Guds ord. Da kan man ikke tillate at praktiserende homofile er ansatt som prest, diakon etc. I dag sies det: Hvem er vi som kan nekte noen kjærlighet? La meg snu på det å si: Hvem er vi som kan endre på Guds ord?
Jo, det skjønner jeg. Og det er legitimt å mene det, selv om jeg skulle være uenig. Du behøver ikke love meg å se på noe, ta det opp med Herren i stedet.
SvarSlettOm man er konsekvent mener jeg at biskopen må selge unna for å kunne si at han holder seg til Guds Ord om nestekjærlighet.
(Hans Høyærverdighet biskopen må ha meg unnskyldt for å henge han ut på denne måten.)
Det er helg, og jeg ønsker alt godt for deg og dine.
Jeg hopper inn i debatten som jeg syns var veldig spennende. Jeg mener det må være forskjell på forkynnelse, mål og realiteter.
SvarSlettForkynnelsen bør handle både om Helliggjørelse og nåde. Målet må være å bli lik Jesus gjennom Helliggjørelse. Men realiteten var at Jesus elsket syndere, og Jesus kom for å frelse syndere og ikke rettferdige.
Det blir mindre nåde når synden rettferdiggjøres.
Jeg elsker nåden, derfor ønsker jeg å gjøre nåden stor ved å godta min synd for synd. Fordi jeg er ikke frelst pga hva jeg har gjort eller gjør, men for det Jesus gjorde for meg. Og det er nåden som gjør om steinhjertet til et kjøtthjerte, så vi klarer å følge Guds bud, for da blir ikke Guds bud tunge.
Det finns ingen fordømmelse for dem som er i Jesus, derfor bør man også kunne høre forkynnelse som forteller om hva som er rett og hva som er galt. Det er kjærlighet å ha dobbeltmoral som Jesus hadde. Jesus som prekte at de som bare tenkte på en annen i tankene sine bedrev hor, mens da Han ble spurt av fariseere og skriftlærde om hva de skulle gjøre med en kvinne som ble tatt i hor på fersk gjerning, så sa Gud at den som var uten synd kunne kaste den første synd. Jesus sa til kvinnen at heller ikke Han dømte henne. Så det var en veldig stor forskjell på forkynnelsen til Jesus og realiteten. Men slik må det bli fordi Gud er Kjærlighet.
Er det ikke slik i barneoppdragelsen også?
hilsen Rudie
Kast deg gjerne inn i debatten, Rudie! Dine synspunkter setter jeg stor pris på, og jeg deler ditt syn helt og fullt på helliggjørelsen og behovet for å forkynne både helliggjørelse og nåde.
SvarSlettHmmm....
SvarSlettEn eller annen skrev følgende:
"Med hvilken rett kan vi refse andre når vi ikke holder mål selv?"
Hva ville skje hvis dette skulle innføres som et prinsipp ellers i samfunnet? Ikke mange politifolk kunne skrive ut fartsbøter for alle politifolk jeg har møtt har selv en eller annen gang brudt fartsgrensene, ikke mange lærere kunne be barna holde munn, ikke mange hyklere kunne anklage andre for å hykle osv. Slik kunne man forstette i det uendelige, men det vil man ikke. Man vil helst bare konsentrere seg om dem som peker på det som Bibelen beskriver som "synd".
Noen skrev:
"Det er antakelig mer smertefullt for en homo å leve i sølibat som for meg å selge huset eller bilen."
Hundrevis tortureres og drepes dagelig for sin tro skyld. De velger døden fremfor å frasi seg sin tro på Bibelens løfter.
Hvor er proposjonene?
Hvis de homoseksuelle trodde på Bibelen ville det å leve i sølibat i Norge være for en bagatell og regne i forhold. Dette kan jeg faktisk si av erfaring. Hadde jeg ikke hatt andre problemer i livet enn dette så hadde livet vært lett.
Noen snakker om fattigdom som om det kun dreide seg om penger. Det finnes eksempler på at man har pumpet store pengesummer inn i hjelpetiltak uten at det har satt spor etter seg i det hele tatt. Det finnes mange eksempler på fattige som får hånd om mange penger, og kun bruker dem til å skape elendighet.
Jo mer jeg har tenkt på det, jo mer sikker blir jeg på at veien bort fra fattigdom nettopp starter med omvendelse fra synd.
Det tror jeg.
Dette synes jeg vi virkelig bør lytte til, og legge oss på sinne:
SvarSlett"Jo mer jeg har tenkt på det, jo mer sikker blir jeg på at veien bort fra fattigdom nettopp starter med omvendelse fra synd."
Jeg tror den anonyme skribenten har helt rett, og hans anliggende er særdeles viktig. Omvendelsen fra synd er en nøkkel, ikke bare i dette spørsmålet, men i svært mange forhold vi står overfor.