Guds ord og stillhet

"Det er bedre," skriver biskop Ignatius av Antiokia (død ca 110 e.Kr), "å tie og være til, enn å tale og ikke være til. Å undervise er en god ting dersom en gjør hva en sier. Så er det en som er lærer; Han talte og det skjedde. Også de ting Han gjorde i taushet, er verdige Faderen. Den som i sannhet har tilegnet seg Jesu ord, kan også lytte til Hans taushet slik at Han kan være fullkommen. Han er virksom gjennom det Han sier, og gir seg til kjenne når han tier."

Når man omgås Guds ord daglig, lærer man seg også til å lytte til Guds stillhet. Gud er større enn det som kan uttrykkes med det menneskelige språk. Mange er de som har oppdaget at når man leser sin Bibel i den ånd som den er blitt skrevet, altså i Den Hellige Ånd, så får man et økende behov for den tause bønnen, for kontemplasjonen og tilbedelsen. Det er noe med stillheten og tausheten og Guds nærvær. Hos profeten Habakkuk kan vi lese: "Vær stille for ham, all jorden." (Hab 2,20) Hos profeten Sefanja møter disse ordene oss: "Vær stille for Herren Gud, for Herrens dag er nær." (Sef 1,7) Og hos profeten Sakarja leser vi: "Vær stille for Herren, hver levende skapning! For han har brutt opp fra sin hellige bolig." (Sak 2,17) Vi finner det samme i Johannes Åpenbaring: "Men da Lammet brøt det sjuende seglet, ble det stille i himmelen omkring en halv time." Så forunderlig - stillhet i himmelen, der lovsangen bruser. Men også der - stillhet.