På et seminar i regi av Åpne Dører i Bergen denne helgen, falt følgende ord: "En tro som det ikke er verd å dø for, er heller ikke verd å leve for." Jeg tror vi gjør vel i å reflektere over de ordene. Er det jeg tror på, virkelig verd å dø for? Satser jeg hele livet mitt på min tro og min overbevisning? De første kristne gjorde det. For dem gjaldt det livet og evigheten. Så mye sto på spill. Jeg ser det samme i livet til anabaptistene. De hadde funnet viktige sannheter i Den Hellige Skrift, som de var villige til å ofre sitt eget liv for. Det dreide seg om intet mindre enn at sannheten skulle overleve. Ikke minst gjaldt dette sannheten om ekklesia og koinonia. Om de som er kalt ut fra verden, om den kristne forsamlingen, som er ment å være et fellesskap. Det bibelske begrepet koinonia betyr nettopp dette: fellesskap eller å dele, det å være sjenerøs, det å delta og det å dele med noen.
Intet sted i Bibelen finner du noe skrifsted som tilsier at en kristen kan leve utenfor den kristne forsamlingen, selv om det idag er mange som tilsynelatende tror at det er mulig. Hvis vi mottar den Herre Jesus Kristus, som vår frelser og herre, aksepterer vi også alle som er Hans. Alle sanne kristne blir da våre søsken i troen. 1.Kor 12,13-31 beskriver forsamlingen eller menigheten som en kropp. Intet lem på denne kroppen kan si: Jeg trenger ikke resten av kroppen, jeg kan klare meg på egenhånd. Apostelen Peter skriver i sitt første brev: "Ettersom dere i lydighet mot sannheten ved Ånden har renset deres sjeler til oppriktig søskenkjærlighet, så elsk hverandre inderlig av et rent hjerte." (1.Pet 1,22) Vi trenger den kristne forsamlingen av mange årsaker, men dette er kanskje den viktigste: det er et sted hvor jeg blir sett og blir bekreftet. Vel og merke når forsamlingen fungerer etter det nytestamentlige mønsteret.
Den første menighet var en menighet hvor medlemmene levde sine liv i fellesskap. Og denne tidlige kirken skilte ikke mellom det profane og det hellige. De første kristne henga seg like mye til menneskenes ytre liv, som til deres indre behov. Det ble gjort mange forsøk på å kvele og ødelegge dette livet, blant annet gjennom harde forfølgelser. Men selve ånden og livsvitnesbyrdet i den tidlige kirken overlevde, selv om dens representanter ble spredd og mange av dem ble myrdet. Vitnene døde, fedrene døde, men nye barn ble født av Ånden igjen og igjen. Ulike fellesskap og kommuniteter har oppstått og dødd ut gjennom historiens løp. Men den Kirken som skaper dem forblir.
Men, sier den tysk lutherske teologen og martyren Dietrich Bonhoeffer, "det er ingen selvfølgelighet for en kristen at han får lov til å leve blant kristne." Situasjonen er jo den at dette uttrykket for den kristne forsamlingen, som vi her beskriver som de som er kalt ut og de som lever i fellesskap, finnes jo ikke alle steder. Dette er både smertefullt og utfordrende. Men heldigvis ser vi jo også at Guds hellige Ånd fremdeles lar sin vind blåse, og fremdeles er skapende, og Han legger en dyp lengsel ned i mange mennesker i dag, etter å se og oppleve dette i vår egen tid.
Jeg ber selv om å få være en del av dette nyskapende Åndens arbeid. Bildet er av et måltidsfellesskap i det anabaptistiske fellesskapet i Australia.
(fortsettes)
Intet sted i Bibelen finner du noe skrifsted som tilsier at en kristen kan leve utenfor den kristne forsamlingen, selv om det idag er mange som tilsynelatende tror at det er mulig. Hvis vi mottar den Herre Jesus Kristus, som vår frelser og herre, aksepterer vi også alle som er Hans. Alle sanne kristne blir da våre søsken i troen. 1.Kor 12,13-31 beskriver forsamlingen eller menigheten som en kropp. Intet lem på denne kroppen kan si: Jeg trenger ikke resten av kroppen, jeg kan klare meg på egenhånd. Apostelen Peter skriver i sitt første brev: "Ettersom dere i lydighet mot sannheten ved Ånden har renset deres sjeler til oppriktig søskenkjærlighet, så elsk hverandre inderlig av et rent hjerte." (1.Pet 1,22) Vi trenger den kristne forsamlingen av mange årsaker, men dette er kanskje den viktigste: det er et sted hvor jeg blir sett og blir bekreftet. Vel og merke når forsamlingen fungerer etter det nytestamentlige mønsteret.
Den første menighet var en menighet hvor medlemmene levde sine liv i fellesskap. Og denne tidlige kirken skilte ikke mellom det profane og det hellige. De første kristne henga seg like mye til menneskenes ytre liv, som til deres indre behov. Det ble gjort mange forsøk på å kvele og ødelegge dette livet, blant annet gjennom harde forfølgelser. Men selve ånden og livsvitnesbyrdet i den tidlige kirken overlevde, selv om dens representanter ble spredd og mange av dem ble myrdet. Vitnene døde, fedrene døde, men nye barn ble født av Ånden igjen og igjen. Ulike fellesskap og kommuniteter har oppstått og dødd ut gjennom historiens løp. Men den Kirken som skaper dem forblir.
Men, sier den tysk lutherske teologen og martyren Dietrich Bonhoeffer, "det er ingen selvfølgelighet for en kristen at han får lov til å leve blant kristne." Situasjonen er jo den at dette uttrykket for den kristne forsamlingen, som vi her beskriver som de som er kalt ut og de som lever i fellesskap, finnes jo ikke alle steder. Dette er både smertefullt og utfordrende. Men heldigvis ser vi jo også at Guds hellige Ånd fremdeles lar sin vind blåse, og fremdeles er skapende, og Han legger en dyp lengsel ned i mange mennesker i dag, etter å se og oppleve dette i vår egen tid.
Jeg ber selv om å få være en del av dette nyskapende Åndens arbeid. Bildet er av et måltidsfellesskap i det anabaptistiske fellesskapet i Australia.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar