mandag, oktober 15, 2007

Lengselen etter fellesskap - etter koinonia


Min egen lengsel etter å se Kristi kropp, slik den beskrives i Det nye testamente, vokser for hver dag. Det er ingen overdrivelse å si det, for det skrives med smerte. For mange blir familien, vennene, naboene, arbeidskameratene, medlemmene i kirken - hver gruppe blir en særskilt omgangskrets, som sjelden har noe med de andre å gjøre. Vi gir en liten del av oss selv til mange, men ingen får hele meg. Det blir midt i den store mengden av mennesker en underlig ensomhet, som gjør oss til skuffede og splittede mennesker, og dette sliter og sønderriver oss. Livet forandres så fort. Vi går inn i nye livsfaser, som krever sitt. Vi blir eldre, og mindre fleksible. Vi merker avstanden mellom det vi tror på og det vi bekjenner, og det livet vi faktisk lever. Den kristne forsamlingen - hva er den egentlig? Hvilken betydning har den? Den ligner lite på det vi leser om i de nytestamentlige skriftene, og det vi ser i en del av den organiserte kristenheten idag. Den vi leser om der er full av liv, et nært fellesskap rundt spisebordet, av mennesker som livnæres av Jesu ord, av mennesker som reises opp igjen fra sykesengen, eller blir utfridd av demonisk innflytelse. Vi søker nytt liv og finner at forsamlingen er en blek skygge av den fred og den meningsfullhet - som man taler om fra prekestolen. Og alle disse ordene. Strømmen av ord, som bare skaper en inderlig tretthet. Jeg lengter etter koinonia - den nytestamentlige forsamlingen. Der mennesker blir sett og blir bekreftet. Der livet - det hverdagslige livet leves ut. Der brødet brytes, og kalken sendes rundt. Jeg har sett det har fungert, jeg har levd i det, derfor blir lengselen etter dette så mye større, og så smertefull. Problemet og utfordingen er å finne mennesker som bærer på den samme lengselen, og som er villige til å satse på å bygge et slik fellesskapsliv sammen. For det er et radikalt liv å leve. Det er et liv i Jesu etterfølgelse. Vi ber nå konkret, og har gjort det en stund, om at vi skal finne de menneskene som vil vil satse på nytestamentlig menighetsliv. I neste artikkel skal jeg redegjøre for det nytestamentlige synet på fellesskapet, på koinonia. Bildet viser nye medlemmer av det anabaptistiske fellesskapet i Australia, som flytter inn, og som hjelpes praktisk til å komme på plass. (fortsettes)

2 kommentarer:

  1. Anonym9:30 p.m.

    Takk for hvordan du deler både kunnskapen og hjertet ditt med oss andre på bloggen din, Bjørn Olav! Takk også for sist lørdag kveld (den 13/10) da du besøkte oss. Slike besøk minner oss på hvor fint og betydningsfullt fellesskap mellom kristne kan være, og dette trekker oss nærmere til både Gud og andre kristne. Kristne er skapt for å være sammen og glede oss over hverandre!

    SvarSlett
  2. Takk for hilsen, og takk for at dere inviterte oss hjem til dere. Det satte vi stor pris på. Jeg er helt enig i det du skriver:
    "Kristne er skapt for å være sammen og glede oss over hverandre!"

    SvarSlett