Å vandre med Gud

I går så jeg for første gang filmklipp av den legendariske britiske evangelisten Smith Wigglesworth, mannen som er blitt kalt Troens apostel. Det var interessant og spennende. Som jeg har nevnt på bloggen før, hører Smith Wigglesworth til de som har betydd mye for min egen trosvandring. I sin bok "Tro som forandrer verden", skriver en annen av pinsebevegelsens troshelter, Lester Sumrall, følgende om Wigglesworth og hans vandring med Gud:

"En gang spurte jeg Smith Wigglesworth: 'Wigglesworth, jeg har sett deg dusintalls ganger og du er alltid den samme. Hva kommer det av?' 'Sumrall', svarte han, 'jeg spør aldri Smith Wigglesworth hvordan han føler seg. Jeg forteller ham det.' Dette var Smith Wigglesworth som talte til Smith Wigglesworth. Det var en ånd som talte til en sjel. Hans iboende ånd talte til hans sinn, hans følelser og hans viljestyrke - talte til hans sinn hva det skulle tenke, hans følelser hvordan de skulle kjenne og for sin vilje, hva den skulle beslutte. Det var hans ånd som var konge i hans liv, inspirert av troen, for om det er noen som noensinne har vandret med Gud så er det Smith Wigglesworth. Selv om jeg var sammen med ham mange ganger, hørte jeg ham aldri tale ille om noen. Jeg hørte ham aldri si: 'Den der personen forkynner dårlig.' Om noen kritiserte en annen broder i hans hjem, sa han: 'Se å kom deg ut av mitt hus.' Han tillot en ikke å bli værende.

I boken sin forteller også Lester Sumrall, som jeg har hatt den store gleden av å møte, om en annen evangelist han har møtt:

Han sa til meg: 'Du forstår, Lester. Jeg setter veldig stor pris på deg og elsker deg. Om morgenen kan vi ha fellesskap, vi kan spille golf eller hva som helst. Men etter klokken 15 taler jeg ikke med noe menneske, selv ikke min kone, før jeg har avsluttet min preken. Jeg stenger døren for mennesker og vandrer med Jesus. Og når du henter meg og jeg står beredt til å gå på talerstolen, så står jeg og taler som en mann som nettopp har hørt fra Gud.' Etter å ha lyttet til ham kunne mennesker si: 'Å, han er virkelig en taler.' Nei. Han er en mann som vandrer med Gud. Han ber og da skjer det ting. Mennesker sa: 'Se! Se! Han er en trosmann.' Man trodde det var noe magisk, ettersom en stor mann hadde sagt at noe skulle skje, og det skjedde. Men forholdt seg ikke slik. Han hadde hatt fem timer alene i Guds hellige nærvær. Gud sa at dette er tro.

Lester Sumrall forteller så videre om Wigglesworth: Jeg spurte Smith Wigglesworth: 'Hvordan står du opp om morgenen? ' Han sa: 'Jeg setter mine føtter på gulvet og så danser jeg over hele mitt rom med oppløftede hender.' Han var en internasjonal evangelist, en mann som hadde betjent titusentalls mennesker. Uansett hvor han dro fantes det ikke store nok lokaler som kunne romme alle de som kom for å lytte til ham. Denne berømte Smith Wigglesworth danset innfor Herren i ti minutter, det var det første han gjorde om morgenen. Så leste han Guds ord. Etterpå bøyde han kne og ba. Etter det igjen samtalte han med mennesker som hadde behov og så besvarte han posten. Dette var hans oppgaver hver eneste dag han vandret med Herren.

Den første gangen jeg skulle treffe ham, hadde jeg nettopp gått av toget. Jeg var svært velkledd. Jeg hadde en veske i den ene hånden, en paraply hang over håndleddet og jeg hadde Londonavisen Daily Express under armen. Jeg ringte på døren. Smith kom og åpnet. Han så på meg og sa: 'Hva er det du har under armen?' 'Det er avisen' 'La den ligge igjen utenfor. Jeg tillater ikke slikt skrap inn i huset mitt. Hvorfor skulle jeg tillate slike løgner i mitt hus? La den ligge igjen utenfor.' Jeg la avisen igjen utenfor huset. Jeg hadde møtt en mann som vandret med Gud.

Få mennesker har tilbrakt så mye tid med å tale og vandre med Gud som denne mannen. Ikke underlig at han var så annerledes. Ikke underlig at nasjoner ble rystet. I Sverige har man sagt at ingen noensinne har rystet dette landet som Smith Wigglesworth gjorde. I Sveits har ingen noensinne samlet slike menneskemengder som Smith Wigglesworth. India, Afrika - overalt han kom skjedde det samme.

Han underviste om mye. Blant annet at man ikke behøver å bli syk for å dø. Og han døde selv på denne måten. Han døde i kirken, i et lite sakresti i nærheten av prekestolen. En del kirker i England har møtesalen i andre etasje. Ved 87 års alder hadde han gått opp de 20 trappetrinnnene til sakrestiet. Når han kom inn dit, falt han plutselig på gulvet. Han hadde ingen smerte, ingen sykdom, ingen angst. Ingenting av dette. Han reiste rett til himmelen. Det var ingen tvil om at han ville dø i nærheten av sin prekestol, den plass han elsket.

Så skriver Lester Sumrall: Skarer av religiøse mennesker vandrer ikke med Gud. De vandrer med syndere. De er forelsket i verden og søker etter materielle ting. Hele deres livs streven har å gjøre med det materielle.....

Det er ord å legge seg på sinne i dag.

Hentet fra: Lester Sumrall: Tro som förändrar världen. Livets Ords Förlag, 1988, side 80-83