Søndag talte broder Nelson Torkelson i Pikes Peak Mennonite Church i Pueblo i Colorado USA, om himmelen. Mandag satt jeg hjemme på kontoret og hørte talen via MP3 spilleren på datamaskinen min. Gode venner blant de konservative mennonittene sender oss søndagens gudstjenester via epost, fra deres menigheter. Det har vært til stor velsignelse for oss.
Mens jeg hørte på Nelson Torkelson, som har norske aner, og som besøkte oss for ikke så lenge siden, forsøkte jeg å tenke på sist jeg hørte noen preke om himmelen. Det har i hvert fall ikke vært de siste årene. Da jeg ble en kristen i 1972 hørte jeg en del forkynne om himmelen, men så ble det taust. Etter Nelsons preken kikket jeg rundt i mitt rikholdige bibliotek som rommer noen tusen bøker, men fant bare to som direkte handlet om himmelen. Da ser jeg bort fra noen av disse noe spesielle bøkene som er skrevet av mennesker som sier at de har vært i himmelen, og kommet tilbake for å fortelle om sine opplevelser.
Ganske merkelig i grunnen, tatt i betraktning at himmelen er vårt bestemmelsessted. Det ser ut for meg at mesteparten av dagens forkynnelse handler om det dennesidige. Om hvordan vi skal bli velsignet, om vårt selvbilde, om hvordan vi skal få framgang og ha det bra på alle måter. Så annerledes den apostoliske forkynnelsen i den første menighet! Til forsamlingen i Filippi skriver apostelen Paulus:
"Men vårt borgerskap er i Himmelen, og derfra venter vi også stadig på Frelseren, Herren Jesus Kristus. Han skal forvandle vår forgjengelige kropp så det blir likedannet med Hans herlighetskropp. Det skal Han gjøre ved den kraft som gjør Han i stand til å underordne alle ting under seg." (Fil 3,20-21)
Etter å ha hørt min gode venn Nelson preke om himmelen, vet jeg hva jeg skal gjøre neste gang jeg skal forkynne Guds ord! Det kunne vært interessant å høre fra bloggens lesere om hvorfor forkynnelsen om himmelen mer eller mindre har forsvunnet? I mellomtiden kan du kanskje tenke på innholdet i T.L Laurius fantastiske himmelsalme fra 1622:
I himmelen, i himmelen, hvor Gud, vår Herre bor, der skal vi se Ham som Han er i salighet så stor, og synge: Hellig! Hellig! der, og synge: Hellig! Hellig! der, nær Herren Sebaot.
Og sjelen får sin fagre pryd Som frem for den er lagt: Rettferdighetens brudekrans Og så den hvite drakt. :/: I salig fryd og evig fred :/: Nær Herren Sebaot.
Og legemet, ja, legemet Som her er lagt i muld, Skal skinne der og bli så klart, Ja, som det rene gull, :/: Og vet av ingen vånde mer :/: Nær Herren Sebaot.
Se, Gud skal gjøre all ting nytt, Og glemt blir jordens kval. Hver tåre skal Han tørre av I himlens gledesal. :/: Og døden finnes ikke mer :/: Nær Herren Sebaot.
Det er ikke bare himmelen som har forsvunnet ut av forkynnelsen, det har helvete også.
SvarSlettJeg tror det var i går det plutselig gikk opp for meg at jeg sjelden eller aldri takket Gud for hva han han frelst meg fra. Det blir ofte at man takker Gud for at man er frelst og velsignet osv. Så jeg begynte å takke Gud for at jeg var frelst fra en evig fortapelse, at jeg var frelst fra vredesdommen, synden, satans makt osv.
Kanskje det manglene fokuset på himmelen og hva vi er frelst til, også handler om at vi i så liten grad er bevisst hva vi er frelst fra.
"For det hjertet flyter over av, det taler munnen". Forkynnelsen gjenspeiler nok som oftest hva våre hjerter begjærer. Og i den vestlige verden ser det dessverre ut som det er materalismen som ligger våre hjerter nær. Hvis vi blir GREPET av Kristus tror jeg vi vil få våre hjerter og sinn rettet mot det himmelske istedet for det jordiske.
SvarSlettMvh C.
Min opplevelse av dette er at mange mennesker er så "låst" i hverdagslioge opplevelser. Å løfte blikket, å "se" hva som er beredt for oss, det er så mektig og kanskje uforståelig at det lett blir skjøvet til side. Jeg tenker ofte på Himmelen og har i mitt hodet et bilde av hvordan det er. Bildet er tatt rett ut av Bibelen, jeg ser porten, jeg er ventet!
SvarSlettDet kan kanskje være en vanskelig balansegang å skulle holde vissheten om både Himmelen og helvete i hodet samtidig? Mennesker fornekler og forkludrer etter som det passer seg.
Som i mange andre sammenhenger, hvor det er snakk om motpoler, så tror jeg det er slik at vi som mennesker er skapt til å se mer en vei enn en annen. Det kan bety at jeg ser etter det positive, det gode i budskapet, alle mulighetene, mens en annen ser det motsatte. Dvs ser alt det nedbrytende som skjer, alle som ikke er frelst, helvete osv.
Prek gjerne om Himmelen, Bjørn Olav. Det er jo nettopp den som er målet. Målet må gjøres kjent, attraktivt og oppnåelig for alle, det må friste! da kommer det strømmer av mennesker!!
Christianculture:
SvarSlettJeg er helt enig med deg. Både forkynnelsen av det evige liv og den evige fortapelsen, har mer eller mindre forsvunnet fra våre forsamlinger. Og i likhet med deg tror jeg det er nødvendig å undervise om begge deler. Når vi forstår hva vi er frelst FRA er det mye lettere å glede seg over hva man er frelst TIL. Derfor vil jeg bli tydeligere i min egen forkynnelse av begge deler.
Marie Monsen forteller fra sine år i Kina, hvor hun på et sted forkynte om Guds vredesdom over synden, til menneskene begynte å rope ut, slik de gjorde på pinsefestens dag: Hvem skal redde oss fra dette? Da først forkynte hun evangeliet, og vekkelsen brøt løs. Fortapte kinesere fikk se hvem Jesus var, og hva Han hadde gjort på korset. Da jublet de av glede.
Og "anonym" har også rett: Vi må bli GREPET av Kristus. Vi må vekk fra forkynnelsen og undervisningen om alt dette selvsentrerte, og sentrere rundt korset og korsets virkninger i våre egne liv.
SvarSlettJeg preker gjerne om himmelen neste gang, Signe Maria. Du har helt rett, jeg tror våre hverdagslige liv opptar oss så mye, at evighetsdimensjonen blir borte. Selvsagt skal vi glede oss over dagen i dag, og dager som kommer. Men det finnes en himmel over våre hoder. Tenk at Jesus har gjort i stand et sted for oss. Et sted uten sykdom, tårer og død.
SvarSlettAngående Himmelen tenker jeg på Kol 3,2: "La sinnet være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden."
SvarSlettJeg husker en spesiell opplevelse for sju år siden. Da fikk jeg en lang samtale med en ikke-kristen om hvorfor en skal tro på Jesus, om evigheten osv. - Vi snakket om viktige ting, og jeg forsto innerst inne at dette var betydningsfullt. Men i sinnet og følelsene mine var jeg helt avslappet og likegyldig. Jeg var og er en kristen, men jeg følte ikke at jeg brydde meg om frelse for den personen jeg snakket med.
Dette måtte være fordi sinnet mitt var opptatt av alt annet enn det Gud ønsker å bruke meg til i livet.
Vi kristne må hjelpe hverandre til å ikke være likegyldige. Bjørn Olav og andre predikanter bør forkynne mer om Himmel og frelse fra fortapelse, men i tillegg bør hver enkelt av oss minne hverandre på alvoret i livet.