Som i Noahs dager, del 1

I sin store eskatologiske tale gjengitt blant annet i Matt 24, så sammenligner Jesus endens tid med den tiden da Noah levde.

"Men som det var i Noahs dager, slik skal det også være når Menneskesønnen kommer. For i dagene før vannflommen spiste og drakk de, giftet seg og gav til ekte, helt til den dagen da Noah gikk inn i arken. Og de forsto ingenting før flommen kom og tok dem bort. Slik skal det også være ved Menneskesønnens komme."

Hva er det ved disse to tidsepokene som er likt hverandre? Hva er det som gjør at Jesus sammenligner endens tid med Noahs tid? For å finne ut av det må vi lese 1.Mosebok og studere særtrekkene ved det samfunnet Noah levde i. Gjør vi det finner vi ut at samfunnet den gang som nå var i en tilstand av fullstendig moralsk oppløsning. Dengang som nå var det kjødets lyst, for å bruke et bibelsk begrep, som styrte menneskenes måte å leve på, og det fantes ingen erkjennelse av det som hører Gud til.

1.Mos 6,5 gir oss et visst innblikk i tilstanden på Noahs tid: "Da så Herren at menneskets ondskap var stor på jorden, og at hver hensikt i hans hjertes tanker bare var ond hele dagen."

Jeg synes det er veldig interessant å studere det Jesus sier om Noahs tid. Jesus antyder nemlig ikke på noen måte, at en eller annen innsats fra menighetens side kan forhindre at frafallet og forfallet inntreffer. Så lenge menigheten er "sannhetens støtte og grunnvoll" kan den til en viss grad hindre at oppløsningen skjer, men situasjonen synes å være umulig å forandre. Dette må sees i lys av menneskets opprør mot Gud, som gjør at mennesket må høste hva det har sådd.

Når mennesket ved egen fri vilje vender seg vekk fra Gud, og ikke er villig til å vende om fra sitt opprør og sin ondskap, til tross for Guds store tålmodighet, så kan ikke Gud tillate, at menneskene lykkes i det de har satt seg fore. Konsekvensen er at samfunnet vil smuldre opp, for så til slutt å gå helt i oppløsning. Det er blitt mer og mer klart for meg at vi ikke kan gjøre oss forhåpninger om å redde det som Gud ikke ønsker å bevare. En gammel pinsevenn som var min mentor i mange år, sa noen visdomsord. Han sa: Jeg har sluttet å be Gud velsigne det kan ikke kan velsigne.

Menneskene på Nohas tid ble advart i 120 år! Det var like lang tid som det tok å bygge Noahs ark. Hva var deres reaksjon? Hån, spott og latter. Det samme blir de som ønsker å stå for Guds ord i dag gjenstand for. De sier: Hvor er Gud? Dere ber, men hvor blir det av bønnesvarene? Finnes den Gud dere snakker om? Hvorfor skal vi lyde Hans ord i dag? Vi vet bedre!

Jesus sier: Som det var i Noahs dager, slik skal det også være når Menneskesønnen kommer.

Men denne gangen kommer det ingen syndeflod. Hva som venter oss forteller derimot apostelen Peter:

"Først av alt skal dere vite at i de siste dager skal spotterne stå fram. De skal gå fram etter sine egne lyster og si: Hvor er løftet om Hans gjenkomst? For fra den tid fedrene sovnet inn, fortsetter alle ting som de var fra skapelsens dager av. For med vilje glemmer de dette: At himlene fra gammel tid ble til ved Guds Ord. Og ved det samme Guds Ord sto jorden fram fra vann og gjennom vann. Ved dette gikk den daværende verden under, ved at den ble oversvømmet av vann. Men de himler og den jord som er nå, blir ved det samme Guds Ord spart til ilden ved tiden for de ugudelige menneskenes dom og fortapelse." (1.Pet 3,3-7)

Dette er jo som å lese om vår tids spottere. Guds Ord viser oss klart og tydelig at i de siste dager er verden bestemt til å bli rammet av dommens ild. Så kan vi jo da spørre oss hva det er som får Guds vrede til å vekkes så sterkt, at Han ikke lenger vil ha historien fortsette? Det er den stolthet og det opprør som mennesket på grunn av sitt ønske om å være uavhengig av sin Skaper har vist helt fra begynnelsen av. Vi skal se nærmere på dette i neste bloggartikkel.

(fortsettes)