Som i Noahs dager, del 2

I den forrige blogg artikkelen så vi på likhetspunktene mellom Noahs tid, og det faktum at Jesus i sin store eskatologiske tale i Matt 24,27 sier at ”som Noahs dager var, slik skal Menneskesønnens komme være.” Jeg skrev også at det Jesus omtaler som den siste tid, er en tid da verden er bestemt til å bli rammet av dommens ild. Apostelen Peter taler om Herrens Dag, i 2.Pet 3,10-13:

”Men Herrens dag skal komme som en tyv om natten. Da skal himlene forgå med et kraftig brak, og elementene skal oppløses av brennende hete. Både jorden og alle menneskeverk som er bygd opp på den, skal bli brent opp. Derfor, siden alt dette skal gå i oppløsning, hvor mye mer bør dere da ikke holde ved i en hellig ferd og gudsfrykt, mens dere venter på og framskynder Guds dags komme. På den dagen skal himlene fortæres av ild, og elementene skal smelte med brennende hete. Men etter Hans løfte ser vi fram til nye himler og en ny jord, der rettferdighet bor.”

En del kristne protesterer når man taler om Guds vrede. Gud er kjærlighet, sier de, og med rette. Det er en side av Guds personlighet og karakter. Og Gud har vist sin kjærlighet mot oss ved at Han sendte sin Sønn til soning for våre synder. Men det er like sant at ”Guds vrede blir åpenbart fra Himmelen over all ugudelighet og all urettferdighet hos menneskene, de som holder sannheten nede i urettferdighet.” (Rom 1,18)

Menneskets uavhengighet av, og stolthet og opprør mot Gud, finner vi eksempler på helt tilbake til menneskets første tid, blant annet i beretningen om Babels tårn. Vi finner denne beretningen nedskrevet i 1.Mos 11:

”Så sa de: Kom, la oss bygge oss en by og et tårn som rekker helt opp til himmelen! La oss gjøre oss selv et navn…” (v.4)

Vi ser hos disse menneskene ønsket om å konkurrere med Gud: å bygge noe så stort, at det ville rokke ved Guds autoritet, og dermed skape en uavhengighet av Guds veier og planer. Guds plan fra begynnelsen var at menneskene skulle oppfylle jorden og bebo den, og derfor skulle de spres. Menneskets plan var å holde sammen og samle alle deres ressurser i et forsøk på å skape sitt eget samfunn, deres egen verden, uavhengig av Gud. Det er dette som i Bibelen kalles Babylons ånd.

I dag tales det om det samme: En verden, et verdensstyre, og ikke minst Den nye verdensorden. Dette er gammelt nytt. Babylonsk ånd er i live og trives i beste velgående her på jorden fremdeles. Og er like farlig. Helt fra dag en av, når denne åndsmakt manifesterer seg første gang, så vet Gud hva denne åndsmakten innebærer:

”Se, folket er ett, og de har alle ett og samme språk, Dette er hva de begynner å gjøre. Nå blir ingenting umulig for dem av alt det de vil sette seg fore å gjøre.” (1.Mos 11,6)

Når menneskeheten samler alle sine krefter i et forsøk på å ”skape seg et navn,” så betyr det, at de ikke bare vil bygge en verden uten Gud, men også imot Gud. Det er ikke vanskelig å se dette i de forsøk på å skape ”en verden” og et verdensstyre i dag. Salme 2, som er en profetisk salme, viser oss dette tydelig:

”Hvorfor raser folkeslagene, og hvorfor planlegger folkene det som er nytteløst? Jordens konger stiller seg opp, og fyrstene rådslår med hverandre mot Herren og mot Hans Salvede. Og de sier: La oss rive Deres bånd i stykker og kaste Deres rep av oss!” (Salme 2,1-3)
Dette er Babylons ånd, eller ”denne verdens ånd”, som er et annet bibelsk begrep for det samme. Det er denne åndsmakt som arbeider for å samle nasjonene og deres ledere for å fjerne Guds ord og Guds bud og etablere deres egen humanistiske verden, som skal være helt uavhengig av sin Skaper.

Det er veldig interessant å legge merke til at den samme åndsmakt som opererte i begynnelsen av vår tidsalder, er den samme ved avslutningen av vår tidsalder. I Åpenbaringsboken leser vi om Guds fiender som forsøker å samle nasjonene imot Gud. I Åp 17,13 leser vi om de 10 konger:

”Disse har en og samme tanke, og de gir sin makt og myndighet til dyret.”