Jeg ble sittende i går kveld i dyp ettertanke, etter at jeg hadde sett en video fra begravelsen etter den kjente bibellæreren Derek Prince. Han døde i sitt hjem i Jerusalem i september 2003, og selve begravelsen ble holdt i Narkis Street Baptist Church. Lance Lambert forrettet. Det var to ting jeg merket meg, ved siden av det påtagelige Gudsnærværet som fulgte denne begravelsen. Det ene var det vitnesbyrdet Hannah Ben Haim kom med. Etter at Ruth Prince døde, fikk Derek bo hos Hannah og Elijahu Ben Haim, sistnevnte er en god venn av meg. Mens Derek Prince lå på det siste, så delte Hannah noe personlig med ham. Selv om Derek var veldig svak, og hadde vanskeligheter med å snakke, sa han: "Du må sette din lit til Herren. Han er til å stole på." Derek hadde lært Gud å kjenne gjennom et langt liv. Han hadde gjort seg erfaringer med Gud. For meg var dette ekstra godt å bli påminnet, i den vanskelige tiden jeg selv går igjennom. Jeg trenger også å sette min lit til Herren, for Han er til å stole på. Det fikk vi oppleve selv her om dagen. Da hadde vi ingen penger til å kjøpe mat for. Alle reserver var brukt opp. Den trygdeytelsen jeg mottar innebærer at vi har langt mindre å rutte med enn da jeg var i fast arbeid. Men Herren visste om vår situasjon, og så minnet Han en person i Bergen på å sende oss det vi trengte. Slik har vi opplevd mange ganger. Gud er trofast. Han svikter ikke. Han forblir den samme til evig tid. Vi kjenner ikke morgendagen, men Herren gjør det. Han vet alt om 2008.
Det andre jeg merket meg, var at Derek Prince sin begravelse var svært enkel. Det var absolutt intet prangende med den. Kisten var en veldig enkel trekiste, av billigste sort, umalt og jeg vil tro uhøvlet også. Derek Prince levde hva han trodde, og var en enkel mann.
I sin minnetale, sa Lance Lambert: Derek ville aldri ha sagt dette, men jeg kan si det: La oss etterfølge ham, slik han etterfulgte Kristus.
Jeg oppdager til stadighet hvor vi jeg har å takke for når det gjelder Derek Prince sin bunnsoldige bibelundervisning, og jeg er svært glad for at alt Derek har skrevet nå blir oversatt til norsk. Dermed gjøres arven etter ham tilgjengelig for alle Norges kristne. De burde virkelig benytte seg av denne arven.
Det andre jeg merket meg, var at Derek Prince sin begravelse var svært enkel. Det var absolutt intet prangende med den. Kisten var en veldig enkel trekiste, av billigste sort, umalt og jeg vil tro uhøvlet også. Derek Prince levde hva han trodde, og var en enkel mann.
I sin minnetale, sa Lance Lambert: Derek ville aldri ha sagt dette, men jeg kan si det: La oss etterfølge ham, slik han etterfulgte Kristus.
Jeg oppdager til stadighet hvor vi jeg har å takke for når det gjelder Derek Prince sin bunnsoldige bibelundervisning, og jeg er svært glad for at alt Derek har skrevet nå blir oversatt til norsk. Dermed gjøres arven etter ham tilgjengelig for alle Norges kristne. De burde virkelig benytte seg av denne arven.
Det gjør godt å lese om Derek Prince. Har alltid opplevd ham som veldig ujålete. Bibelundervisningen hans er gedigen. Han hører virkelig med blant Guds generaler.
SvarSlettFeil sted, men har du sett filmen\dokumentaren "Marjoe" om han som levde som karismatisk evangelist (og hadde gjort det siden han var 4 år opplært av sine predikantforeldre), og som tok med seg et kamerateam på sin siste turne gjennom det sørlige USA for å dokumentere hvordan det hele var en total svindel, hvilke metoder han brukte etc?
SvarSlettSelv påstår han at han aldri noensinne trodde på Gud. (ikke en gang som 4-åring når han ble ordinert)
Den vant bla. en Oscar...
Mvh.
Lars
Begravelse.
SvarSlettJeg har tenkt mye på begravelse i det siste - jeg er jo oppgitt av legene - de kan ikke gjøre mer. Jeg prøver å se denne tiden som LIVETS VENTEROM enten jeg lever eller dør. Jeg har en mistanke om at jeg skal leve her på jorden en stund til - men forbereder meg også på døden. Det går trolig an å ha to tanker i hodet på en gang? En dag for 3 uker siden trodde jeg dagen var kommet - og yngstemann brøt opp sitt studium i Russland og kom hjem. Men jeg har kommet meg mye - kan det virke som. Min lit står likevel ikke til det jeg opplever eller føler, men til Herren. Men det er en oppmuntring at jeg føler meg bedre og blodprøvene er bedre.
Men jeg har gitt instruksjoner om begravelsen. Kisten skal være av absolutt enkleste sort og umalt - i et enkelt lokale. Uten ytre symboler. Begravelsen uten et ritual, uten opptrykt vanlig sangark etc - mer som et fritt møte. Folk skal kunne stemme i en lovsang/sørgesalme. Etterpå skal de som vil få enkelt måltid - f.eks. fiskesuppe. (Tale tror jeg ikke behøves?)Det skal ikke være noen "forrettende" prest.
Og så skal til tilstedeværende oppmuntres til å samles i hjemmene for fellesskap og nadverdfeiring f.eks.
Dett var litt bekreftende om lese om Prince sin enkle begravelse - for jeg har spurt meg selv om vi kan bryte tradisjonen så radikalt?
Det koster litt
SvarSlett...det smerter
å skrive om noe så personlig som ens egen begravelse. Men jeg har vært i så mange begravelser som ikke har vært et vitnesbyrd om det livet den avdøde har levd, og noen ganger har det gjort meg veldig vondt.
En av mine venner, en av de mest radikale predikanter, i de Frie Venner, døde for 10 år siden. Men begravelsen var i det mest tradisjonelle statskirkeformatet. Han hadde hele sitt liv kjempet mot pomp og prakt, organisasjonsvesen - Hans vitnesbyrd var "Det er bare EN" - og det er bare en kirke som er alle de some har funnet "den Ene".
Medlemskap i et kirkesamfunn var for Ham en fornektelse av Kirken og den Herre en trodde på.* Han kjempet også mot ritualisme .
Men så ble begravelsen et vitnesbyrd om noe helt annet.
*Så langt jeg kjenner Lance Lambert, har bare truffet han et par ganger slutten av 60-tallet - så vil vel han også se på kirkesamfunn på samme måtte som min avdøde predikantvenn. Han hadde vel samme menighetssyn som Austeen Sparks, Watchman Nee o.fl.? Jeg vet ikke hvor Derek Prince har befunnet seg i kirkelandskapet de senere år.
Det virker som Derek Prince har gitt instruksjoner om hvordan han ønsket at hans utgang av denne verden skulle være.
Min avdøde venn hadde nok glemt å gi slike instruksjoner. Det forstår jeg - det er sannelig ikke enkelt. Og døden kommer som regel uventet - selv om den er ventet.
Det som jeg synes er viktig, er at vår siste ferd blir et vitnesbyrd om den Herre vil tror på og det budskap av Guds rike vi er satt til å formidle.
Men det er ikke enkelt å snakke om før det skjer.
Lars
SvarSlettNei, jeg har ikke sett denne filmen.
Det har gjort et sterkt inntrykk å lese det du har skrevet i dag, Tore. Så åpent, og ærlig. Det er ikke mange som våger å skrive om døden. Den er fortsatt tabu, også i kristne sammenhenger.
SvarSlettEn som har skrevet om døden og vår forberedelse til vår dødsstund, er Henri J.M. Nouwen. Han har skrevet en veldig sterk bok som heter: "Our greatest gift. A meditation on dying and caring." Hodder&Stoughon 1994, ISBN 0-340-60811-0
På coveret står det: "Is death something so terrible that we better not think or talk about it? Or is it possible to gradually befriend our dying and death and live towards it with open arms, trusting there is nothing to be afraid of? The question Nouwen raises is not: 'How much can we still do in the years or months we have to left to live.' But: 'How can we prepare ourselves for our detah in such a way that our death can become fruitful in the life of others."
Det er viktig at man har dyp respekt for hvordan et menneske ønsker at deres begravelse skal være. For noen år siden forrettet jeg i en begravelse, hvor avdøde utrykkelig hadde bedt om at det ikke skulle ringes i kirkeklokker. Vedkommende hadde aldri tilhørt Den norske kirke, og var veldig imot slike kirkelige handlinger. Jeg hadde sagt tydelig i fra til de som skulle ta imot oss på gravlunden, at det ikke skulle ringes. Men vi hadde ikke før kommet til gravlunden, da kirkeklokkene begynte å ringe. Det var så trist, og så unødvendig og så lite respektfullt. Men dessverre har det vært en "tradisjon" for ikke å respektere det som er blitt kalt dissentere, i en del sammenhenger. Det er ikke så mange år siden at prester i Den norske kirke kastet jord på disentergravene, etter at begravelsen var over og de nærmeste var gått hjem. Hos frikirkefolket har det ikke vært vanlig med jordpåkastelse, men for enkelte var ikke det en "riktig" begravelse uten de tre spadene med jord. Da satte graveren ned et lite gult merke ved graven, slik at presten kunne komme etterpå og foreta riktig en "riktig" seremoni etterpå. Egentlig dreier det seg om en gammel hedensk skikk. Den kalles "jordfestelse", og skulle sørge for at avdøde ikke skal gå igjen etter seg!
I følge Stephen Mansfield, som har skrevet biografien om Derek Prince, så var Christ Church, som ligger ved Jaffaporten i Gamlebyen i Jerusalem, Derek Price sin menighet de siste leveårene hans.
SvarSlettChrist Church, som er en angelikansk kirke, er den første protestantiske kirke som ble etablert i Midt-Østen. Det skjedde i 1849. Christ Church er en levende menighet, og gudstjenestefellesskap for mange mange nasjonaliteter. Jeg har vært der et par ganger, og jeg forstår godt at Derek Prince følte seg hjemme her.
Men begravelsen skjedde i Narkis Street Baptist Church. Det kan ha sammenheng med at dette er et mye større kirkebygg.
Mer om døden...
SvarSlettDet var veldig sterkt å se intervjuet med professor Hans Fredrik Dahl på TV2 i går med Tonje Steinsland Han har vært en motstander og "spotter" av den kristne tro hele sitt voksne liv. Det erkjente han - kirken latterliggjorde han. Så skjedde det i fjor. Han fikk slag og var så nær døden som det menneskelig sett går an å komme. Da han våknet til bevissthet så ba han om å få "den siste olje". To kataloske prester kom og ga han denne - og senere, fremdeles i sykeseng, ble han opptatt i den katolske kirken. Troen var riktignok nok vaklende og "tvilende" - men det var en tro som gjorde inntrykk. De snakket om døden - hans marxistisk ateistiske grunnsyn holdt ikke innfor døden. Nå er han frisk og oppegående og gleder seg i det kristne fellesskapet.
Du skrev, og siterte Henry Neuven:
Or is it possible to gradually befriend our dying and death and live towards it with open arms, trusting there is nothing to be afraid of?
Det er DET jeg "øver" meg på om dagen. Men jeg ser også frem til å leve i kanskje 30 år til?. Det går vel an å ha to tanker i hodet på samme tid?
Men jeg tenker på døden som Paulus da han satt fengslet i Rom. Han snakket om at han kanskje ikke kom levende ut av fengslet og at det ville være bedre for ham å gå inn i herligheten, men for oppgavens skyld, for vennenes skyld, vil han gjerne leve.
Jeg forsøker å se på døden som en venn - men jeg har så mye ugjort - det har skjedd så mye i livet som på en måte har gitt meg en ny start. Jeg mistet på en måte 30 år av mitt liv - og nå har livet åpnet seg opp igjen - og det er litt trist å tenke på å dø...
"for meg er livet Kristus"
"og døden en vinning"
"At jeg må få kjenne Ham og kraften av Hans oppstandelse og samfunnet med Hans lidelser..."
Det er underlig hvor fjern døden har vært for meg gjennom livet?
Men vi står alle i fare - ingen av oss vet, ulykker og sykdom .
PS
Jeg har sett filmen om Marjoe - og den er et vitnesbyrd om mye av den falske tro som finnes.
Ja, Tore jeg tror det går an å ha begge disse tankene i hodet, samtidig: Å fare herfra, til Herren, for det er så mye bedre, og å være her, på Guds skjønne skapte jord.
SvarSlettSlik er det med meg. På de tyngste dagene, når hjertet slår seg vrangt, så er det ikke til å unngå at jeg tenker på at min hjemreise kan skje veldig hurtig. Det har vært mange tanker rundt dette i det siste, og av og til kjenner jeg angstens klamme hånd. Jeg dras både mot himmelen, og mot jorden. Vi er vel slik vi mennesker.
Jeg så også intervjuet med Hans Fr. Dahl, og ble dypt grepet av det. Det har et ærlig hudløst intervju. Og jeg fryder meg over at han er blitt en himmelborger.
Vi har snakket om Hans Fredrik Dahl, en intelektuell, som hele sitt liv hadde vært en sterk offentlig motstander og kritiker av den kristne tro - bl.a kjent for debatter i media inklusiv BBC, også sammen med Bertrand Russel etter som jeg huske. Nå sto han frem offentlig og bekjente sin tro på Kristus.
SvarSlettDa jeg så programmet gikk tankene til Malcolm Muggeridge - en av det mest kjente britiske kritikere av den kristne midt i det forrige århundre. Jeg så programmet på slutten av 60-tallet da han bekjente sin tro på Kristus. Det vakte stor oppmerksomhet i England.
Han fant troen da han skulle gjøre et program om Israel for BBC.
Jeg husker jeg gråt som et barn da han fortalte sin omvendelseshistorie - tror jeg var på et hotell i England.
Det er spesielt når tøffe motstandere av troen, vender om til Kristus.
Enig med deg, Tore. Det er spesielt når tøffe motstandere av troen, vender om til Kristus.
SvarSlettSlik må det ha vært når Saulus møtte Den oppstandne på veien til Damaskus, og ble Paulus.
På en blogg har jeg i dag lest at ikke alle er like begeistret for at Hans Fredrik Dahl har opplevd Kristus. Bloggeren mener at Dahl er blitt forført fordi han har blitt medlem av Den romersk katolske kirke. Og at det som skjedde ikke er en sann kristen omvendelse!
Det var veldig trist å lese hva denne bloggeren skriver, men jeg er egentlig ikke så overrasket, all den stund han er en svoren antikatolikk.
De som så det gripende programmet torsdag, så vel alle hvor ærlig og oppriktig Dahl svarte på spørsmål, og fortalte om sin opplevelse. For meg var det ingen tvil om at dette var ekte.
Det var foresten vår felles venn Håvald Slåtten som introduserte meg for Malcom Muggeridge første gang. Han bodde forøvrig i Robertsbridge i East Sussex, og var nærmeste nabo til det anabaptistiske fellesskapet Bruderhof, som fortsatt holder til der. Muggeridge, som skrev en flott biografi om Moder Teresa, hadde mye kontakt med dem.
SvarSlett