Jeg synes det er så godt å tenke på dette: Jesus hadde for vane å be! Vi skal ikke forakte gode vaner, og gode rutiner. Evangelisten Markus forteller oss dette om Jesus: "Tidlig om morgenen, mens det ennå var ganske mørkt, sto han opp og gikk ut. Han dro bort til et øde sted og ba der." (Mark 1,35) Vi finner det samme i Mark 6,46: "Og da han hadde tatt avskjed med dem (disiplene), gikk han opp i fjellet for å be." Matteus har med det samme: "Da han hadde sendt folket fra seg, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be. Og da kvelden kom, var han der alene." Lukas - hvis evangelium er blitt kalt "bønnens evangelium", fordi han nevner Jesu bønneliv så ofte, skriver: "Men han dro seg tilbake til øde steder og var der i bønn." (Luk 5,16) Og i Luk 6,12: "I disse dagene skjedde det at han gikk opp i fjellet for å be. Og han ble der hele natten i bønn til Gud."
Jeg tenker slik: Om Jesus hadde behov for å sette av regelmessig tid til bønn, om Han hadde behov for å trekke seg tilbake fra sin tjeneste, og fra sine venner, for å tilbringe de tidlige morgener, ja hele netter i bønn - hvor mye mer trenger ikke vi dette! Jesus hadde for vane å be - har vi en slik vane? Og Han underviste andre i å be gjennom sine ord og ved sitt eksempel. Når vi leser evangeliene oppdager vi at det Jesus gjorde med størst nøyaktighet, var å holde fast ved sine bønnevaner og be. Det var ved å ha kjempet igjennom tingene i bønn på forhånd, at seirene i Jesu liv kom.
Vi finner ingen eksempler på at Jesus lærte sine disipler å synge, heller ikke hvordan de skulle tale. Han holdt ingen kurs i talekunst for dem. Men Han lærte dem å be. Og Han ba selv. Fra begynnelsen av sin tjeneste, til siste slutt. Når vi betrakter slutten av Hans tjeneste, forteller Lukas oss at Jesus gikk ut, slik som Han pleide, for å be: "Og han gikk ut og dro til Oljeberget, som han pleide, og disiplene fulgte med ham. Da han kom til stedet, sa han til dem: Be om at dere ikke må komme i fristelse. Og han slet seg fra dem, omtrent så langt som et steinkast. Der falt han på kne, ba ...." (Luk 22,39-41) Her ser vi at Oljeberget var et av Hans bønnesteder. Vi ser av teksten at Han gikk ut til Oljeberget "som han pleide". Det er foresten ikke så underlig at Han valgte nettopp dette stedet som sitt faste bønnested, når Han var i Jerusalem. De av oss som har hatt det store privilegiet å ha vært der, forstår hvorfor. Vakrere sted finnes vel knapt.
Jeg tenker slik: Om Jesus hadde behov for å sette av regelmessig tid til bønn, om Han hadde behov for å trekke seg tilbake fra sin tjeneste, og fra sine venner, for å tilbringe de tidlige morgener, ja hele netter i bønn - hvor mye mer trenger ikke vi dette! Jesus hadde for vane å be - har vi en slik vane? Og Han underviste andre i å be gjennom sine ord og ved sitt eksempel. Når vi leser evangeliene oppdager vi at det Jesus gjorde med størst nøyaktighet, var å holde fast ved sine bønnevaner og be. Det var ved å ha kjempet igjennom tingene i bønn på forhånd, at seirene i Jesu liv kom.
Vi finner ingen eksempler på at Jesus lærte sine disipler å synge, heller ikke hvordan de skulle tale. Han holdt ingen kurs i talekunst for dem. Men Han lærte dem å be. Og Han ba selv. Fra begynnelsen av sin tjeneste, til siste slutt. Når vi betrakter slutten av Hans tjeneste, forteller Lukas oss at Jesus gikk ut, slik som Han pleide, for å be: "Og han gikk ut og dro til Oljeberget, som han pleide, og disiplene fulgte med ham. Da han kom til stedet, sa han til dem: Be om at dere ikke må komme i fristelse. Og han slet seg fra dem, omtrent så langt som et steinkast. Der falt han på kne, ba ...." (Luk 22,39-41) Her ser vi at Oljeberget var et av Hans bønnesteder. Vi ser av teksten at Han gikk ut til Oljeberget "som han pleide". Det er foresten ikke så underlig at Han valgte nettopp dette stedet som sitt faste bønnested, når Han var i Jerusalem. De av oss som har hatt det store privilegiet å ha vært der, forstår hvorfor. Vakrere sted finnes vel knapt.
I dag vil jeg oppmuntre oss alle til å følge Jesu gode vane: å be.
Det å planlegge tid til å be er å bruke sitt gjenfødte indre (sin ånd) til å styre sitt ikke-gjenfødte kjød til å gjøre Jesu gjerninger. Det å vente på å "få lyst" til å be, er ikke åndelig!
SvarSlettFrid BjornOlav!
SvarSlettNär jag läser din blogg för idag,så kommer jag att tänka på ett ord;Gå in i din kammare och stäng din dörr,och be till din Fader i det fördolda."Ja när Jesus så ofta gick ensam och bad,så bör
även vi Hans barn göra detta!
Det finns väl inget underbarare än att utgjuta sitt hjärta för Honom som hör och ser allt.
Här kommer det en dikt igen,som jag tycker om.
I hamn!
Trötta tankar förts till vila,
av en genomstungen hand.
Liten båt med rivna segel
ankrat vid en solig strand.
Barnatro med knäppta händer
beder tyst sitt ;"Fader vår"
sjunger sen i solnedgången;
"den Gud älskar lyckan får":
Hälsningar från Sverige.
Karin.
Hei Bjørn Olav!
SvarSlettHar bare lyst til å understreke det du sier: Når han som regjerer i universet, kongenes konge hadde behov for å samtale/rope ut/utøse seg for sin far, skulle ikke vi også ha mehov for det (vel, det var vel ikke akkurat slik du sa det ;) )
Jeg har i den senere tid, tenkt endel på heb 5:7-8 (har jeg nevnt det før?). Tenk det: Kongen ber med rop, skrik og tårer... Da kan jeg med frimodighet rope og skrike til min Herre/konge. Han sjønner dette. Han har vært der... Han synes ikke jeg oppfører meg rart og underlig...
Tenk Kongen selv har lært lydighet (lydhørhet). Han sjønner dette også! Vi trenger å lære dette, men vi har en konge som forstår hva det innebærer! Halleluja!