Sir Hillary, Himalaya, bønn og tur til Nepal

En av mine barndomshelter døde for noen dager siden: Sir Edmund Hillary, birøkteren fra New Zealand som sammen med Tenzing Norgay fra Nepal, i 1953 erobret verdens høyeste fjell, Mount Everest. 29. mai 1953 kl 11.30 sto de opp toppen, etter mye slit og møye. I oppveksten slukte jeg bøker om fjellklatring, ikke minst boken "Mot tindene", skrevet av Hillary selv. Jotunheimen og Rondane, og etter at jeg traff mine kone, Romsdalsfjellene, var som magneter for meg. Jeg stortrivdes i mitt lille telt, klatreskoene jeg kjøpte hos Skandinavisk Høyfjellsutstyr i Hemsedal, med min lille hvite italienske klatresekk, og med stormkjøkkenet. Et vennskap med en av pionerene innenfor norsk fjellklatring, forfatteren Per Hohle, betydde også mye. Vi møttes ofte, enten hjemme i hans hyggelige tømmerhus i Maridalen, eller på tur. Det var gode opplevelser med et spennende, spill levende menneske. I årene som har gått siden har det vært en tur til Rondane de aller fleste årene. Dessverre skaper mine hjertevansker problemer for muligheten til toppturer, men det er alltid flott å kunne gå langs kronglete stier og i det minste se toppene. Nå sitter jeg hjemme, mens det spraker i peisovnen vår, og jeg drømmer om sommerens fjelltur!

Men det var Sir Hillary jeg ville skrive om. Etter å ha erobret verdens høyeste fjell dro Hillary verden rundt og holdt foredrag. Han kunne ha stukket pengene i lomma, men i stedet gav han dem til sherpaene, som bygget skoler, hospitaler og broer i Nepal. Det ble et 30 talls skoler, og synet av skolebarna som satt på trebenkene og leste, gjorde ham varm om hjertet. Hans sønner viderefører nå dette arbeidet. Det ble med andre ord noe mer ut av hans tur til Himalaya, enn bare en fjelltopp. Vel - jeg må innrømme det også - jeg har drømt lenge om å få komme til Nepal. Det er ikke for ingenting jeg går med en hatt fra Nepal på hodet om vinteren! Den er forøvrig laget av nepalske kristne. En av de jeg møtte på den nasjonale bønneuken i Danmark, var en smilende nepaleser! Han satte seg ved siden av meg under en lunsj, strakte fram hånden og i det han tar den sier han: Jeg vil gjerne at du kommer til Nepal og underviser på bibelskolen vår om bønn! Wow! Plutselig dukket alle de gode barndomsminnene opp igjen. En tid abonnerte jeg på et tidsskrift som handlet om misjon i Nepal, bare for å kunne følge med. Den gang var det noen ytterst få kristne i landet, som levde i aller dypeste hemmelighet. Nå finnes det tusenvis. Tenk om barndomsdrømmen kunne gå i oppfyllelse? Foreløpig er det, for meg, to store hindringer. Hjerteproblemene og penger til reisen. Men for Gud er ingenting umulig! Vil du være med på å be om at dette skal kunne la seg realiseres? Menigheten til min nye venn fra Nepal teller 800 medlemmer.