Jeg har kommet over en artikkel av den nå avdøde svensk lutherske biskopen, Bo Giertz, som jeg har funnet særdeles interessant. Det har sikkert sammenheng med at jeg er interessert i begge emnene som Giertz skriver om: vekkelse og liturgi!
I artikkelen, som baserer seg på et hyrdebrevene som biskop Giertz i sin tid sendte ut, skriver han at "både liturgien og vekkelsen fantes i den apostoliske kirken." Giertz skriver:
"Allerede ved den første pinsen ble disse nevnt. 'Da de hørte dette stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: Hva skal vi gjøre, brødre...' Dette er vekkelse. 'De holdt sammen, og hver dag samlet de seg trofast på tempelplassen... Og Peter og Johannes gikk opp til templet, til den bønnen som ble bedt den niende timen." Dette er liturgi."
Bo Giertz påpeker at både vekkelsen og liturgien har fulgt kirken gjennom historiens løp. Han understreker at vekkelsen og liturgien er forskjelligartede, men at de altså hører sammen. Dette er viktig å få sagt i en tid hvor enkelte kristne ser på liturgi som noe religiøst, og som et hinder for Åndens frie liv. Giertz skriver følgende:
"Vekkelsen er som sprakende ild over glohaugen. Brått flammer den opp, sprer seg, stiger mot himmelen og synes så å være borte. Sammenhengen med Oldkirken synes å være avbrutt av mørke intervall. Og likevel finnes sammenhengen der, for Ånden er en, og den samme. Han som gav hjertet et stikk på pinsedagen. Og Ordet, som tenner den hemmelighetsfulle flammen, er de samme kraftige ordene som en gang gikk over leppene til apostlene."
Om liturgien, sier han følgende:
"Tydeligere er liturgiens sammenheng med den apostoliske tidsalderen. Som en ubrutt strøm har den strømmet fram gjennom tidene. Sine første kilder har den i synagogen. Det er ikke bare enstavelsesord som siden uavbrut har vært til nytte - Amen, Halleluja. Nei, hele oppbyggingen av høymessen vår viser tydelig slektskap med den gudstjenesten som Jesus feiret som gutt i synagogen i Nasaret, og der Han som voksen steg frem for å legge ut Skriftene. Til den gamle synagogegudstjenesten har den apostoliske kirken lagt til den nyskapningen som hun fikk fra Frelseren selv, og som er kjernepunktet i all liturgi: den hellige nattverden. Slik som den ennå i dag blir feiret med vekselsang, prefasjon (Vi løfter våre hjerter) og sanctus (Hellig, hellig, hellig), er den i det vesentlige et verk av de første århundrer. Liturgiens dypeste betydning ligger i det at den er en form som Ånden selv har skapt for å bevare og fordype det livet som den samme Hellige Ånd har vakt i sin kirke. Vekkelse er den ildflamme som flammer opp i døde sjeler. Ilden brenner i brystet, synderen kjenner et stikk i samvittigheten. Urolig og grepet på samme tid spør han: Hva skal jeg gjøre? Og Ånden svarer med å opplyse om syndens alvor og Kristi grenseløse nåde."
Biskop Bo Giertz legger til:
"Liturgien er et verk av den samme Ånd for å bevare den flamme som er blitt tent. Den er middelet til å innlemme den vakte i menighetsfellesskapet. Det er en form for vandring i lyset, en vei som leder gjennom årene der sjelen stadig på ny blir kalt til å bli ett med det kongelige presteskapet som gjør sin tempeltjeneste for Guds alter med bønn og lovsang, med nattverdfeiring og i andaktsfull lytting til sin Herres ord."
BjornOlav
SvarSlettHärligt att läsa det du skrev idag.Väckelsen som är den eldflamma som dyker opp i döda själar.Som de kristna sa förr "syndanöd".Jag tycker inte att man hör så mycket talas om detta idag bland de kristna?Eller hur?
Väckelsens eld,underbart,jag tänker på "norrsken",har du sett det nån gång?Som blixtar,som far över hela himlen i alla färger.
"Guds blixtrar,skulle man kanske kunna säga.Guds blixtrar,som rör om i en människas inre,och får henne att söka sig hel och hållen till Gud!
Jag ska be för dej,att om det är Guds vilja så ska du få åka till Nepal.
Har du föresten läst det sista som jag skrev i torsdagens blogg,om det monastiske kallet...?Jag tröttade väl inte ut dej,med det som jag skrev,i den bloggen?
Är tacksam för förböner både för min make och mej själv.
Ja ha en bra dag BjornOlav!
Hälsar Karin
Har hittat en underbar dikt,vill du höra?
SvarSlettOm än vår fot på livets väg ses slinta,
om än vi trötta digna ner.
Om än det sakta går,vi dock oss närma
vår längtans mål,
Hans likhet mer och mer.
Om än vi gå åstad och så med tårar,
om än vår teg är hård och mödosam.
Vi hälsa skördens jubeldag,ty Herren
kan utur öknen locka rosor fram.
Om än vår sträng på livets harpa brister,
om sista tonen ren förklingat har.
"Se edra namn i himlen äro skrivna"
den strängen klingar ren och silverklar.
Karin
Takk for denne teksten, Bjørn Olav. I dagens samfunn er liturgien sett på som beviset for en fallen og stagnert kristenhet. Etter min mening, er dette uvitenhet. Liturgien og vekkelsen har vel alltid gått hånd i hånd...
SvarSlettNår det er sagt, er det klart at man ikke bør være så redde for å åpne for åndens gaver i de tradisjonelle forsamlingene. Her har vi nok en vei å gå enda, men jeg merker meg at flere kirkeledere(som f.eks Peter Halldorf) er ute og brøyter i dette landskapet.
Så er jeg da en av de kristne som misliker liturgi ganske sterkt.
SvarSlett(Min definisjon av liturgi er opplesing av faste tekster delvis ved sang i gudstjenester enten ved prest eller hele forsamlingen. I Norge har vi omfattende liturgi spesielt i statskirken og den katolske kirke.)
Hvis det ikke hadde vært for frimenighetene, hvor liturgi er nesten fraværende, så vet jeg ikke hvor jeg har stått på det religiøse planet, i hvert fall menighetsmessig.
Hvorfor misliker jeg liturgi? Jo, av en del grunner.
En årsak er at innholdet er som regel feil å si for en gjennomsnittlig kirkegjenger. Det blir rett og slett løgn. I samme kategori kommer salmer/lovsanger som inneholder tekst i kategorien "Vi opphøyer deg"/"Vi ærer deg"/"Vi priser deg"/"Vi tilber deg". Personlig må jeg si at jeg ikke kan hevde at jeg ærer Gud, at jeg priser Gud osv. Så høyt anser jeg meg (det jeg er og gjør) rett og slett ikke, selv om jeg ønsker det og prøver det. Ofte gremmer og beklager jeg meg på vegne av en forsamling overfor Gud om hva som blir sagt og sunget!
For det andre så tror jeg liturgien ødelegger og holder søkende borte fra gudstjenester. Hvorfor? Jeg tror en del liturgi og lovsanger rett og slett medvirker til å gi "kristne" stempelet "de som mener de er bedre enn andre". Dette virker ikke tiltrekkende på søkende mennesker! Og "besøkende" i Gudstjenester som er interessert i å søke Gud forstår da også som regel at alt som blir sagt ikke stemmer med virkeligheten. Hvordan går det med tilliten "de søkende" får til de "kristne" da?
Hvor er ydmykheten i de to punktene ovenfor?
Et tredje punkt, for meg, er at liturgi gjør det vanskeligere for mange mennesker å tenke selv. Det blir ofte for høytsvevende og mennesker gidder ikke sette seg inn i innholdet. Så da blir det ofte med det, og "lire" av seg og sammen med forsamlingen. Og innholdet i liturgi og lovsanger kan jo også i høyeste grad diskuteres mange ganger.
Vi mennesker er forskjellige. Jeg respekterer at mange liker og har nytte, åndelig sett, av liturgi. Men jeg tror ulempene med liturgi er undervurdert.
Det var et innspill!!!
Fra
Thomas i S.
Nei, Karin, dette hører vi dessverre veldig lite om Vi må be at Gud utøser sin Ånd på ny og skaper lengsel etter å se mennesker frelst. Guds forsamling sover i den vestlige verden. Når vi ser hva som skjer ellers i verden av vekkelser og fornyelse blant Guds folk, ikke minst i Kina, så trenger Guds folk i vesten å omvende seg.
SvarSlettTakk for at du vil be om at turen til Nepal. Jeg må si at jeg både gruer og gleder meg til en slik lang reise.
Nei, du tretter meg ikke ut. Jeg setter stor pris på dine bidrag. Har ikke fått svart fordi disse dagene har vært litt tunge pga mine hjerteproblemer. Disse linjene skrives foresten ombord på toget til Oslo. Vi har, som eneste togstrekning i Norge, fått muligheten til å surfe på nett. Jeg er på vei til Kolbotn, et stykke utenfor Oslo, for å tale i pinsemenigheten der.
Ha en velsignet søndag!
Jeg ser at du har gode poenger i din kritikk av liturgien, slik du definerer den, Thomas. Men går du til Apgj 13, og leser om forsamlingen i Antiokia, står det at de holdt liturgi! "Mens de tjente (holdt gudstjeneste, liturgi) Herren...." Glem heller ikke at de første kristnes gudstjenester hadde mange trekk fra synagogegudstjenesten: Lesning av skriftene, bønner fra Salmenes bok etc. Vi finner da også igjen eksempler på bønner og bekjennelser som har vært brukt i den tidlige kirken, i de nytestamentlige skriftene. Blant annet brukt i forbindelse med nattverdfeiringen.
SvarSlettJeg har selv funnet stor glede - og ikke minst hvile i kirkens liturgi. Salmenes Bok inneholder slitesterke ord som kan være gode å bruke, når man selv ikke finner ord.
Men liturgien må bli levende for oss. Guds Ånd kan blåse på den og gi den liv. Jeg tror på en kombinasjon av liturgiske former, og frihet.
Thomas:
SvarSlettSa du at frimenighetene ikke har liturgi?
Selv har jeg ledet utallige møter, og preket i en del.
De fleste frimenigheter jeg har vært i har en nokså fast liturgi som går ca. slik (med noen variasjoner i rekkefølge):
velkommen
Sang
Innledning
Sang
bønn
Preken
Sang
Kolekt (kanskje med en apell\kollektpreken)
Sang
Sang\frie vitnesbyrd\lystenning\fri bønn
avslutning med kunngjøringer
Eventuelt det faste liturgiske innslaget av ettermøte hos de hvor det er en fast del av liturgien.
Jeg pleier å si det slik at jeg er 100% for Guds ledelse, men all den tid vi må erkjenne at vi store deler av tiden faktisk selv styrer hva som skal skje kan det like gjerne være gjennomtenkt, og hensiktsmessig.
Mvh.
Lars
Ok.
SvarSlettHvis man definerer liturgi som bokmålsordboka "de handlinger som utgjør den kristne gudstjenesten, gudstjenesteordning" så trenger vi selvsagt liturgi!!!! Men jeg tenker spesielt på statskirkeliturgien og salmer/lovsanger med "Vi tilber deg"/"Vi ærer deg" innhold. Opplesing fra Guds ord, bønner fra Salmenes bok f.eks. og faste bønner eller salmer ifm. nattverd har også sin plass.
Thomas i S.
Det kan nok virke fremmed å bruke ord som "legges oss i munnen" så og si, og som ikke er våre egne spontane utsagn. Men det behøver ikke være slik heller, fordi vi kan få et eierskap til disse ordene etterhvert. Et eksempel på det er jo Fadervår. Den bønnen kan bes mekanisk - og man behøver ikke være medlem av Den norske kirke for å gjøre det. Men den bønnen kan også bes inderlig, av et helt hjerte. Ordene er liksom blitt våre.
SvarSlettFor meg fungerer f.eks syndsbekjennelsen slik. Eller den apostoliske trosbekjennelsen. Eller Salme 51 i Salmenes bok.
Jo mer jeg ber Salmenes Bok, jo mer kjenner jeg at ordene der blir mine. De var fremmede til å begynne med, men etter hvert har de blitt en del av meg.
Slik var det nok også med de liturgiske innslagene ved gudstjenesten i den tidlige kirken. Noe av den direkte overført fra synagogegudstjenesten.
Men for all del, Thomas: Det kan også bare bli tomme, intetsigende fraser, som ikke når høyere enn taket i kirkebygget, og faller døde ned igjen til gulvet. Klart vi må vokte oss for tom religiøsitet, og en gudsfrykt som er utvortes, og som dermed har mistet Guds kraft.
Kjempeflott at du tar opp dette.
"Jo mer jeg ber Salmenes Bok, jo mer kjenner jeg at ordene der blir mine. De var fremmede til å begynne med, men etter hvert har de blitt en del av meg."
SvarSlettSamme erfaring har jeg. Salmenes bok er "min" bok i Bibelen...da jeg bruker dagene i bønn.
Skal be for disse bønneturene Du så gjerne skulle ønske og delta på, Bjørn Olav. Nepal også! Du er ikke snau...tror broderen var der for noen år siden, ifbm AsiaLink - skal høre med Ham om det, og gi Deg beskjed. Ellers ber jeg for Deg vær dag...Du er en hardt prøved, dog sterkt salvet mann...jeg "faller til ro" inni meg når jeg leser Din utmerkede Blogg!
Vennlig hilsen
Sigbjørn K.
Takk for forbønn på en veldig vanskelig dag. Ja, jeg håper jeg en dag skal få se Himalaya fjellene.
SvarSlettSå fint at vi har felles glede av å be og lese og meditere over Salmenes Bok. Jeg ber om at jeg skal makte å gjøre ferdig boken jeg skriver om å be Salmenes Bok skal bli ferdig og utgitt dette året.
Hils din bror.