Hva er menigheten ifølge Det nye testamente? Del 1

I vår søken etter den nytestamentlige menighetsmodellen, er det interessant å legge merke til hva den urkristne menighet ikke var. Det sier jo også noe om hva den menigheten er. Den var ikke et folkekollektiv eller en folkekirke, ikke en folketotalitet innenfor visse geografiske grenser. Den var heller ikke en sammenslutning av mennesker, en slags "foreningskirke", og vi leter forgjeves etter en beslutning av mennesker, en slags fellesaksjon for å skape en menighet.

Menigheten er først og fremst Guds verk. Det handler om åpenbaringen av et mysterium, og Guds Ånds skjulte virksomhet i tiden. For den kristne menigheten er det Jesu liv og gjerning som er det umiddelbare utgangspunktet. Jesus displer var mennesker som var kalt av Gud og som hadde gått i undervisning hos Jesus. Det er som en kalt og utskilt krets at den kristne menighet er en historisk størrelse.

Det er veldig interessant å legge merke til det som skjer på pinsefestens dag i Jerusalem. "De som tok imot hans ord med glede, ble døpt. Og den dagen ble omkring tre tusen sjeler lagt til de andre." (Apgj 2,41)

Det er ved dåpen at disse tre tusen menneskene ble lagt til menigheten. Og det skjedde ved forkynnelsen av evangeliet. Det faktum at det fantes noen som tok imot forkynnelsen førte til den kristne menighets tilblivelse.

Legg nå merke til følgende: Det var ikke byen, altså folkesamfunnet Jerusalem som ble den kristne menigheten, men en krets innenfor dette samfunn. Det samme ser vi skje i samtlige byer hvor det ble grunnlagt menigheter. Dagens folkekirkeideal er Bibelen totalt fremmed. Det hele handlet om en minoritet som tok imot Ordet om Jesus Kristus. Vi ser aldri menigheten som en folketotalitet, aldri som et helt bysamfunn. For disse samfunnene var enten jødisk eller hedensk, mens de som hørte til den kristne tro var en ny retning - hàiresis, hodòs, som det heter noen steder i den nytestamentlige greske teksten.

Den vanligste ordet som brukes var ekklesia. De kristne var altså noe nytt, røttene var jødiske, men den jødiske rammen ble sprengt ved at hedningene også ble frelst, og lagt til menigheten. At den kristne menighet fremsto som noe nytt og annerledes, i forhold til det jødiske, var da også oppfatningen ute blant folk. I Apgj 24,5 og 14 leser vi: "For vi har funnet ut at denne mannen er en plage, en som skaper opprør blant alle jødene over hele verden, og er leder for nasareernes sekt.... Men dette bekjenner jeg for deg, at etter den Veien som de kaller en sekt, tjener jeg mine fedres Gud på den måten at jeg tror alt det som er skrevet i loven og profetene."

De kristne var noe annet, noe nytt i forhold til jødedommen og til den hellenistiske omverdenen. Denne selvbevissteten og denne eksklusiviteten preget den kristne menighet i århundrer, men gikk tapt da kristendommen mer og mer ble vevd inn i staten og ble en del av den.