De første kristne bekjente seg som gjester og fremmede på jorden. De visste hvor grensen gikk mellom den kristne menighet og verden. For dem var den romerske keiserens rike og Guds rike to helt diamentralt motsatte størrelser. Vi finner intet eksempel på noen sammenblanding av disse, før keiser Konstantin. De første kristne forkynte evangeliet, og mennesker kom til tro og ble vunnet for ekklesia Theou, Guds menighet. Dette er en av navnene som brukes om de første kristne, ved siden av "de utvalgte", "de kalte", "de hellige", "de som tilhørte veien", og de kristne. Det er verd å merke seg at ordet kirke forekommer aldri i Det nye testamente i forbindelse med menigheten. Ordet kirke kommer av det greske ordet Kyriake, som betyr Herrens eller det som hører Herren til. Ordet forekommer et par ganger i Det nye testamente, men ikke i forbindelse med eller i betydningen ekklesia. Senere brukes ordet kyriake sammen med ordet oikia som betyr hus, og da i betydningen menighetens gudstjenestehus.
Det vanligste ordet for de kristne gruppene som oppsto etter hvert overalt i Romerriket, var ekklesia. Ordets egentlige betydning er "folkeforsamling", og det var et profant ord, som kunne brukes om borgere som var samlet til et rådsmøte.
Det ordet som brukes i den greske oversettelsen av den hebraiske tekst i Det gamle testamente, Septuaginta, er ordet kahal Jahve, det sammenkalte Israel. I utgangspunktet står dette ordet for Gudsfolket Israel. Men på grunn av frafallet i folket, ble det brukt om en rest, kahal Jahve, ekklesia Theou. Vi ser i dette allerede en begynnende avgrensning - nå er det ikke lenger brukt om folketotaliteten, altså hele Israels folk.
Dette ble også karakteristisk for det kristne ekklesiabegrepet. Ordet gjaldt kun kalte personer, ikke en institusjon. Ekklesia er ensbetydende med de som er kalt ut, et utvalgt folk, en frelst skare. Ånden vinner seg et nytt folk, når den nytestamentlige forsamlingen grunnlegges på pinsefestens dag. Den får sitt første lokale uttrykk i Jerusalem, men snart finnes det menigheter i Antiokia, Efesos, Korint. Dette var frie lokale menigheter, men samtidig hadde menigheten også en universell karakter - den var en universell menighet, dog uten nasjons eller folkegrenser. Bibelen gir intet eksempel på noen nasjonal kirke - som f.eks Den norske kirke, Den svenske, Den tyske etc. Et slikt begrep stemmer ikke med Bibelen. Men ekklesia er altså ikke bare et lokalt begrep og en lokal størrelse, men det brukes også om hele det kristne brorskapet: soma Christhou, Kristi kropp. De hellige, innlemmet i Kristi kropp ble oppfattet som en åndelig enhet, uansett avstand og ytre grenser. Menigheten er soma pnevmatikon, et åndelig legeme. Den er både lokal, og universell, og den er en.
For oss som lever i dag, og opplever at menigheten er fragmentarisk, det vil si splittet opp i alle slags små og store enheter, er ordene fra Efeserbrevet en skikkelig utfordring.
"Det er en kropp og èn Ånd, slik som dere ble kalt i ett håp ved deres kall, det er èn Herre, èn tro, èn dåp, èn Gud og alles Far, Han som er over alle og gjennom alle og i dere alle." (Ef 4,4-6)
Bildet er fra Jesus Abbey i Korea, med besøkende fra den anabaptistiske bevegelsen Bruderhof.
Det vanligste ordet for de kristne gruppene som oppsto etter hvert overalt i Romerriket, var ekklesia. Ordets egentlige betydning er "folkeforsamling", og det var et profant ord, som kunne brukes om borgere som var samlet til et rådsmøte.
Det ordet som brukes i den greske oversettelsen av den hebraiske tekst i Det gamle testamente, Septuaginta, er ordet kahal Jahve, det sammenkalte Israel. I utgangspunktet står dette ordet for Gudsfolket Israel. Men på grunn av frafallet i folket, ble det brukt om en rest, kahal Jahve, ekklesia Theou. Vi ser i dette allerede en begynnende avgrensning - nå er det ikke lenger brukt om folketotaliteten, altså hele Israels folk.
Dette ble også karakteristisk for det kristne ekklesiabegrepet. Ordet gjaldt kun kalte personer, ikke en institusjon. Ekklesia er ensbetydende med de som er kalt ut, et utvalgt folk, en frelst skare. Ånden vinner seg et nytt folk, når den nytestamentlige forsamlingen grunnlegges på pinsefestens dag. Den får sitt første lokale uttrykk i Jerusalem, men snart finnes det menigheter i Antiokia, Efesos, Korint. Dette var frie lokale menigheter, men samtidig hadde menigheten også en universell karakter - den var en universell menighet, dog uten nasjons eller folkegrenser. Bibelen gir intet eksempel på noen nasjonal kirke - som f.eks Den norske kirke, Den svenske, Den tyske etc. Et slikt begrep stemmer ikke med Bibelen. Men ekklesia er altså ikke bare et lokalt begrep og en lokal størrelse, men det brukes også om hele det kristne brorskapet: soma Christhou, Kristi kropp. De hellige, innlemmet i Kristi kropp ble oppfattet som en åndelig enhet, uansett avstand og ytre grenser. Menigheten er soma pnevmatikon, et åndelig legeme. Den er både lokal, og universell, og den er en.
For oss som lever i dag, og opplever at menigheten er fragmentarisk, det vil si splittet opp i alle slags små og store enheter, er ordene fra Efeserbrevet en skikkelig utfordring.
"Det er en kropp og èn Ånd, slik som dere ble kalt i ett håp ved deres kall, det er èn Herre, èn tro, èn dåp, èn Gud og alles Far, Han som er over alle og gjennom alle og i dere alle." (Ef 4,4-6)
Bildet er fra Jesus Abbey i Korea, med besøkende fra den anabaptistiske bevegelsen Bruderhof.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar