Et kongelig presteskap, del 1

Den finsk-svenske evangelisten Frank Mangs (bildet) forteller i sin erindringsbok "Høyst personlig" om sin morfar og hans velsignelse som satte sitt sterke preg på unggutten fra Närpes i Finland. Han forteller om morfaren som satt ved den venstre bordenden i huset hvor han bodde, bøyd over en stor bok: "Håret var hvitt. Bartene og skjegget var også hvitt. Boken må ha vært en Bibel. Den var på størrelse med den familiebibelen som vi hadde hjemme og som jeg ved høytidelige anledninger fikk lov til å bla i. Jeg likte å se på bildene i den. Da den gamle merket at noen var kommet inn i stua hans, skjøv han med høyre hånd brillene opp i pannen, grep med venstre hånd stokken og kom med langsomme skritt bort til meg:

- Hvem er du sønn av?

Det var et underlig spørsmål. Det var ikke nok at jeg bare nevnte pappa eller mamma. Jeg tidde. Men akkurat da gikk døren opp, og mine foreldre kom inn. Da skjønte morfar straks at jeg var Josef og Marias yngste gutt. Hadde han vært som folk flest, skulle han selvsagt tatt hånden min og hilst på meg, men det gjorde han ikke. I stedet flyttet han staven over i høyre hånd og la den venstre på mitt hode. Så begynte han å tale ord som jeg nok forstod, men hvis innhold jeg ikke skjønte. Ikke den gangen. Senere har jeg forstått at det dreide seg om dette ufatteligesom Bibelen kaller velsignelse. I Bibelen aktes dette så høyt at det står om Esau at han gråt og var vred da han fikk vite at hans bror Jakob hadde lurt sin gamle, blinde far til å gi ham den velsignelse som Esau skulle hatt.

Nei, det var ikke noe spesielt med ordene. Det underlige var dette uforståelige, det som gikk fra morfars hånd og rett gjennom den lille, tynne kroppen min. Jeg kjente det så tydelig, enda jeg ikke ante hva det var. Det gikk ikke bare gjennom kroppen, men gjennom det i meg som gjorde at jeg av og til gråt og av og til var jublende glad. Mine følelser. Det gikk gjennom min sjel. Kanskje helt ned til underbevisstheten. Det gikk så dypt at det sitter der fremdeles.

Ingenting av det jeg tidligere har opplevd, hadde noen likhet med dette. Jeg stod og gråt så jeg skalv, men jeg var verken redd eller ulykkelig. Jeg visste ikke hvorfor jeg gråt. Det kjentes så godt å gråte også, det å oppleve dette navnløse noe som strømmet ut fra min morfars rynkete hånd. Hvor lenge jeg stod der, vet jeg ikke. Kanskje ett minutt, to eller tre. Så fjernet han hånden og gikk og hilste på sin datter og svigersønn.

Men hva var dette? Var det Gud? Var det utstrålingen fra en sterk personlighet? Var det kontakten mellom to sjeler som var skapt på noenlunde samme måte? Jeg vet ikke helt sikkert. Det var kanskje alt sammen."

Vi er kalt til velsignelse, og til å velsigne! I en serie artikler skal vi se nærmere på dette, og da spesielt med henblikk på ordene som apostelen Peter skriver i 1.Pet 2,4-6:

"Kom til ham, den levende stein, som vel ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud. Og bli også selv oppbygd som levende steiner til et åndelig hus, til et hellig presteskap til å bære fram åndelige offer, slike som er Gud til behag ved Jesus Kristus. For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar. Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme."

(fortsettes)