I går nevnte jeg apostelen Chi Dung, som i snart 20 år har reist fra landsby til landsby og startet menigheter i de vietnamesiske fjellene. Selv kaller han seg en "fødselshjelper". Strategien han bruker er å reise til en landsby hvor det vanligvis finnes et par kristne fra før. Der blir han boende fra to til fem år, frem til menigheten er ordentlig etablert. En annen moderne apostel er Broder Yun (bildet), kanskje bedre kjent som "den himmelske mannen", den kinesiske husmenighetslederen som på mirakuløst vis klarte å unnslippe et meget strengt bevoktet fengsel i Kina og som fortsetter sitt apostoliske arbeid gjennom visjonen "Tilbake til Jerusalem".
Begge disse to mennene kunne beskrives med ett eneste ord: pionerer! Hvis det er noe en apostel er så er det å være pioner. Paulus anstrengte seg konstant for å bryte ny mark for evangeliet:
"For jeg våger ikke å snakke om noe annet enn det som Kristus har virket ved meg i ord og gjerning , for å føre hedningefolkene til lydighet, i kraftige tegn og under, i Guds Ånds kraft, slik at jeg fra Jerusalem og rundt om like til Illyria fullt ut har forkynt Kristi evangelium. Slik har jeg gjort det til min ære å forkynne evangeliet der hvor Kristi navn ikke før var nevnt, så jeg ikke skulle bygge på en grunnvoll som en annen hadde lagt, men som det står skrevet: De som Han ikke var blitt forkynt for, de skal se. Og se som ikke har hørt, skal forstå." (Rom 15,18-21 Bibelen Guds Ord)
"Vi vil ikke rose oss i det vide og det brede, men bare innenfor grensene av det området som Gud har utpekt for oss, et område som også omfatter dere. For vi forstrekker oss ikke, som om vår myndighet ikke rakk til dere, for også til dere kom vi med Kristi evangelium. Vi roser oss ikke av noe som ligger utenfor våre grenser, det vil si at vi roser oss ikke av andre menneskers arbeid. Men vi har det håp at etter hvert som troen deres vokser, skal virkefeltet vårt bli vidt utvidet ved dere, slik at vi kan forkynne evangeliet i de områdene som er bortenfor dere, uten å rose oss av det som er oppnådd innenfor en annens arbeidsområde." (2.Kor 10,13-18 Bibelen Guds Ord)
2. Med andre ord: apostler er pionerer som etablerer menigheter. Menighetsetablering var det opplagte resultatet av en apostolisk tjeneste i det første århundre. Nå er Herren selv den som bygger sin menighet, jfr Matt 16,18, men Han har valgt å utføre dette arbeidet gjennom apostler, som Han bruker som vise byggmestere. Apostelen Paulus sier det slik: "Etter den Guds nåde som er gitt meg, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester, og en annen bygger på den..." (1.Kor 3,10 Bibelen Guds Ord)
Det er ett unntak i Det nye testamente fra dette mønsteret, og det er menigheten i Antiokia. Denne menigheten var ikke grunnlagt av apostler, men den skulle føde frem noen av de mest bemerkelsesverdige apostler noensinne: Paulus og Barnabas. Herren er både designeren og byggmesteren av sitt eget hus, så Han kan gjøre som Han vil.
Det er viktig å spørre seg selv om man er en som skal bygge Herrens hus: Er dette et hus hvor Herren vil bo med sin herlighet, eller bygger jeg for å tiltrekke mennesker? En apostel vil bygge etter Herrens arkitekttegning! Det viktigste med Herrens hus er dette: "Han vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse." (1.Tim 2,4) Drar det vi bygger mennesker til Herren, slik at de erkjenner sin synd, vender om og blir frelst? Det finnes steder hvor forholdene er slik at Hans nærvær vil ikke trekke mange mennesker til seg, og det finnes steder hvor Han vil dra flere til seg enn noe menneskelig apparat kan romme. Den apostoliske visjonen i Det nye testamente handler om at Gud bor i mennesker ved sin Ånd - ikke i murstein.
Så kan vi spørre med rette: Er de som i dag kaller seg apostler virkelige pionerer som planter menigheter? Som legger ned sine egne liv og sine egne ambisjoner og reiser til områder hvor evangeliet ikke har vært forkynt, lever der for å se en menighet vokse seg sterk? Dette er etter min mening et av de virkelige testspørsmålene på om vi snakker om en falsk eller en ekte apostel.
(fortsettes)
Begge disse to mennene kunne beskrives med ett eneste ord: pionerer! Hvis det er noe en apostel er så er det å være pioner. Paulus anstrengte seg konstant for å bryte ny mark for evangeliet:
"For jeg våger ikke å snakke om noe annet enn det som Kristus har virket ved meg i ord og gjerning , for å føre hedningefolkene til lydighet, i kraftige tegn og under, i Guds Ånds kraft, slik at jeg fra Jerusalem og rundt om like til Illyria fullt ut har forkynt Kristi evangelium. Slik har jeg gjort det til min ære å forkynne evangeliet der hvor Kristi navn ikke før var nevnt, så jeg ikke skulle bygge på en grunnvoll som en annen hadde lagt, men som det står skrevet: De som Han ikke var blitt forkynt for, de skal se. Og se som ikke har hørt, skal forstå." (Rom 15,18-21 Bibelen Guds Ord)
"Vi vil ikke rose oss i det vide og det brede, men bare innenfor grensene av det området som Gud har utpekt for oss, et område som også omfatter dere. For vi forstrekker oss ikke, som om vår myndighet ikke rakk til dere, for også til dere kom vi med Kristi evangelium. Vi roser oss ikke av noe som ligger utenfor våre grenser, det vil si at vi roser oss ikke av andre menneskers arbeid. Men vi har det håp at etter hvert som troen deres vokser, skal virkefeltet vårt bli vidt utvidet ved dere, slik at vi kan forkynne evangeliet i de områdene som er bortenfor dere, uten å rose oss av det som er oppnådd innenfor en annens arbeidsområde." (2.Kor 10,13-18 Bibelen Guds Ord)
2. Med andre ord: apostler er pionerer som etablerer menigheter. Menighetsetablering var det opplagte resultatet av en apostolisk tjeneste i det første århundre. Nå er Herren selv den som bygger sin menighet, jfr Matt 16,18, men Han har valgt å utføre dette arbeidet gjennom apostler, som Han bruker som vise byggmestere. Apostelen Paulus sier det slik: "Etter den Guds nåde som er gitt meg, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester, og en annen bygger på den..." (1.Kor 3,10 Bibelen Guds Ord)
Det er ett unntak i Det nye testamente fra dette mønsteret, og det er menigheten i Antiokia. Denne menigheten var ikke grunnlagt av apostler, men den skulle føde frem noen av de mest bemerkelsesverdige apostler noensinne: Paulus og Barnabas. Herren er både designeren og byggmesteren av sitt eget hus, så Han kan gjøre som Han vil.
Det er viktig å spørre seg selv om man er en som skal bygge Herrens hus: Er dette et hus hvor Herren vil bo med sin herlighet, eller bygger jeg for å tiltrekke mennesker? En apostel vil bygge etter Herrens arkitekttegning! Det viktigste med Herrens hus er dette: "Han vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse." (1.Tim 2,4) Drar det vi bygger mennesker til Herren, slik at de erkjenner sin synd, vender om og blir frelst? Det finnes steder hvor forholdene er slik at Hans nærvær vil ikke trekke mange mennesker til seg, og det finnes steder hvor Han vil dra flere til seg enn noe menneskelig apparat kan romme. Den apostoliske visjonen i Det nye testamente handler om at Gud bor i mennesker ved sin Ånd - ikke i murstein.
Så kan vi spørre med rette: Er de som i dag kaller seg apostler virkelige pionerer som planter menigheter? Som legger ned sine egne liv og sine egne ambisjoner og reiser til områder hvor evangeliet ikke har vært forkynt, lever der for å se en menighet vokse seg sterk? Dette er etter min mening et av de virkelige testspørsmålene på om vi snakker om en falsk eller en ekte apostel.
(fortsettes)
Heisann Bjørn Olav,
SvarSlettDet virker som om du i det siste avsnittet ekskluderer en dimensjon ved aposteltjenesten som du allikevel inkluderer i det nest siste avsnittet:
"En apostel vil bygge etter Herrens arkitekttegning!"
Dette er en type apostler som jeg vil kalle "entreprenøren", en som hjelper medarbeiderne til å gjøre de rette tingene i rett rekkefølge til rett tid, slik at alt blir etter Herrens arkitekt tegning. Trekker vi begrepet "entreprenør" litt lenger til siden, kommer vi i retning av direktør og konsernleder, eller for å bruke kristelige terminologier; biskoper og generalsekretærer. Da ser vi at noen apostler ikke lenger fungerer i rollen som gründer og pionerer.
Nei, jeg sier ikke at alle biskoper og generalsekretærer er apostler, men at noen apostler er kalt til å fungere som biskoper og generalsekretærer, å ta vare på og utruste de hellige, å etablere Guds Rikes liv og kultur innenfor en etablert sfære.
Misjonær-apostelen vil på sin side forsøke å opprette en ny sfære av Guds Rike på ukjent grunn.
Bare for å ramse opp en rekke ulike typer apostler: En misjonær-type apostel kan også kalles for tverkulturell apostel, så har vi de multikulturelle apostler, og monokulturelle apostler. Så har vi noen som kalles vertikal apostler som er typisk hovedpastorer i større menigheter, biskoper og generalsektrtærer. Mens horisontal-apostler har en mere tverkirkelig funksjon og er mentor for flere lokale pastorer. Så har vi kombinasjonsapostler, som har en tydelig tjenestegave til å reise opp andre med samme tjenestegave. En apostel-profet har hjerte for profetskoler, en apostel-evangelist vil organisere større kampanjer og søke å styrke de lokale menighetene i evangeliseringsarbeidet, og til å ta vare på de nyfrelste. (Fritt gjengitt etter Peter Wagner.)
Der hvor evangelisten søker å forvandle enkeltmennesker gjennom frelse og gjenfødelse, vil apostelen søke å forvandle lokalsamfunnet.
Takk for spennende innspill, Jan Einar! Jeg utelukker ikke denne dimensjonen, og vil berøre den i kommende artikler. Men jeg er veldig takknemlig for at du kommer med utfyllende kommentarer.
SvarSlettJeg er kjent med Peter Wagners ulike apostelvarianter. Jeg finner dem vel "tekniske", om jeg skal bruke et forhåpentligvis dekkende uttrykk. Disse definisjonene er Det nye testamente fremmed, og er vel en slags moderne tilpassning av ordet apostel for å få det mer forståelig i vår egen kontekst. Men "titlene" er mer til bruk i en bok eller en artikkel for å beskrive ulike funksjoner, enn de er til bruk muntlig. Det blir litt spesielt å fly rundt å kalle seg horisontal eller vertikal apostel, eller kombinasjonsapostel. Men det er vi nok enige om! Men tenkningen til Wagner kan være til hjelp for å forstå aposteltjenesten bedre.
Det er bra Bjørn Olav.
SvarSlettJeg synes ikke det er rart at du finner teoriene til Wagner litt tekniske.
Men bønn har du greie på. Jeg hørte en gang apostel Jonathan David tale om bønn, hvor han sammenlignet bønn med å bruke fjernkontrollen til TV'n. Du trykker på en knapp og så skjer det noe der borte, slik er det med bønn også; det er åndelig teknologi, sa han, og fikk meg på limpinnen med en gang.
Jeg er jo teknikker vet du, og jeg finner også åndelig teknologi veldig spennende. Nådegaveteorien går jo også under det man kan kalle åndelig teknologi. Dermed blir det viktigste spørsmålet ikke hva det kalles, men hvordan det fungerer, og fungerer det optimalt slik det var tenkt og ønsket, og hvordan kan det forbedres. Dette er spørsmål som melder seg enten man jobber med data, lydteknikk eller nådegaver.
Jo, jeg skjønner godt at min måte å tenke på kan bli vel teknisk for en pastor ;-)
Jeg tenkte å gi et eksempel til på åndelig teknologi, men fant ut at det ble litt for mye på siden av ditt opprinnelige innlegg.
SvarSlettDerfor skrev jeg artikkelen om Gudommelig debugging i min egen blogg.
Åndelig teknologi - Jan Einar: Det uttrykket likte jeg veldig godt!
SvarSlettOg en ting til: Med din bakgrunn har du veldig mye å tilføre en pastor som ikke har veldig mye peiling på nettopp teknologi!
Du får meg blant annet til å skjerpe hørselen min. Fortsett å bidra. Det er høyt verdsatt fra min side.
Jeg er enig i at apostler er pionerer. Dette blir alt for ofte oversett eller "vannet ut". For jeg tror ikke at apostler først og fremst planter menigheter, men at de etablerer Guds rike der de jobber. For å etablere Guds rike trengs det menigheter, men Guds rike er målet - ikke å ha en stor forsamling. Da holder det ikke å organisere en ny menighet ved å hente folk fra andre sammenhenger. Da må man sørge for at mennesker blir frelst og gjort til disipler fra "scratch".
SvarSlettMye av undervisningen man hører om apostler er den noe sparsomme UNDERVISNINGEN om temaet i NT. Da ender man ofte opp i Efeserbrevet. Men PRAKSISEN til de første apostlene må jo være det klareste forbildet vårt. Hele NT etter Pinsedag er jo full av dette. Da synes jeg at jeg ser at de viktigste trekkene ved en apostolisk tjeneste er vekst gjennom omvendelser, samt tegn og under. De få apostlene jeg kjenner personlig, kjennetegnes nettopp av dette, og jeg vil håpe at det blir et kjennetegn på apostler i Norge etterhvert.