De lange historiske linjene

Et ærende på Hamar sykehus i dag, gav meg muligheten til å besøke Domkirkeodden. Dette er et område jeg liker veldig godt å rusle rundt på, både fordi det er så vakkert her, og fordi man står på historisk grunn. Hamar var bispesete fra 1152-1153 og frem til Reformasjonen. Ruinene etter Hamar Domkirke står nå skjermet for vær og vind under et gigantisk glassmonter. Her har dominikanermunker bedt sine tidebønner tidlig i otta, og satt punktum for dagen med Completorium. Mens jeg ruslet langs Mjøsstranda og så sollyset leke seg ned krusningene i vannet, tenkte jeg på munker som sikkert har gått den samme ruta som jeg gjorde i dag. Kanskje i bønn, kanskje mediterende over en tekst fra Bibelen. Jeg kjenner meg stadig mer trukket til den tidlige kirkens historie, til kontinuiteten, til det som ikke endres av tid og rom.

I ettermiddag hadde vi besøk fra Victor, vår rumenske venn gjennom flere år, og en av lederne for Herrens Arme, en fornyelses- og vekkelsesbevegelse innen Den rumensk ortodokse kirke. Vi snakket sammen om den invitasjonen jeg har mottatt fra landets ortodokse kirke til å tale i noen av klostrene og katedralene i det nordlige Romania. Vi planlegger en reise i september eller oktober i år. Vær gjerne med å be om at vi skal lykkes med dette. Søndag møter jeg Victor igjen, forhåpentligvis sammen med noen få andre, i bønnekoia på Skumsjøåsen. Det gleder jeg meg veldig til.