Det første konsiliet (kirkemøte) i Konstantinopel, og det andre av de syv økumeniske konsiliene som både Den ortodokse kirke og Romerkirken har godkjent, ble avholdt i 381. På dette konsiliet deltok 150 biskoper - men ingen fra Vestkirken - og ble ledet av patriarkene Timoteus av Alexandria, Meletius av Antiokia og av biskopene Gregor av Nazians (se ikonet) og Nectarius av Konstantinopel. Konsiliet ble siden kalt "de 150 fedres kirkemøte". Konsiliet i Konstantinopel er først og fremst kjent for at det antok Den nikenske trosbekjennelsen som en sann og riktig beskrivelse av Den Hellige Skrift. Men konsiliet utarbeidet også en utvidelse av omtalen av Den Hellige Ånd som ble utarbeidet i Nikea.
Før vi går inn på hva denne utvidelsen innebar, la oss se litt nærmere på selve bakgrunnen for dette konsiliet. I år 378 falt den anti-nikenske keiseren i Øst, Valens, i et slag, og ble etterfulgt av den pro-nikenske Theodosius. Dette fikk noen interessante konsekvenser. Blant annet førte dette til en pro-nikensk allianse mellom biskopen i Rom, Damasus, Aleksandrias biskop Peter - som hadde etterfulgt selveste Athanasius - Cæsareas biskop Basilios, Antiokias biskop Meletius og Jerusalems biskop Kyrill.
Professor i kirkehistorie, Oskar Skarsaune, skriver at "Jerusalem, Antiokia, Aleksandria og Rom var de fire største - og etter samtidens oppfatning - eldste av de bispedømmer som var innstiftet av apostler. Cæsarea i Kappadokia hadde ingen tilsvarende posisjon, men var viktig på grunn av innehaverens format: Basilius. Og det var Basilius som nå var ledende i flere forsøk på å samle denne store teologiske og kirkepolitiske alliansen til fordel for en endegyldig fastsettelse av den nikenske tro som kirkens felles tro." (Oskar Skarsaune: Troens Ord. De tre oldkirkelige bekjennelsene. Luther forlag)
Da Basilios døde i 379 synes hans mål å være innen rekkevidde. Da kom en 153 biskoper fra Østkirken sammen i Antiokia. Her var både Rom og Aleksandria representert. Vi har kjennskap til dette kirkemøtet blant annet gjennom noe biskop Theodor av Mopsuestia har skrevet:
"Fedrene i Nikea nøyde seg med "Og på Den Hellige Ånd" i tredje artikkel. De mente dette burde være tilstrekkelig for tilhørerne dengang; men deres etterfølgere har likevel overlevert oss en fullstendig lære om Helligånden. Først samlet de vestlige biskoper seg og avholdt en synode for seg selv, fordi de ikke kunne komme til Østen på grunn av de forfølgelser som var forårsaket av arianerne som hersket der. Deretter, da forfølgelsene ved Guds hjelp opphørte, antok også de østlige biskoper denne lære med glede. De sluttet seg til de vestlige biskopers mening, og viste ved sine underskrifter at de var i fellesskap med dem." (Theodor av Mopsuestia: Dåpskatekeser)
Denne biskop Theodor var før sin utnevnelse til biskop i 392, presbyter i Antiokia, og var sannsynligvis til stede på dette møtet han refererer til.
Om Den Hellige Ånd heter det i følge Nikea 325 og Konstantinopel 381:
"Og på Den Hellige Ånd, som er Herre og Livgiver, som utgår fra Faderen, og som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, og som talte ved profetene." (Ortodoks bønnebok. Solum forlag, side 10)
Konsiliet i Konstantinopel i 381 vedtok også flere kirkerettslige bestemmelser. Flere av dem var kraftige oppgjør med heresi, altså vranglære. En av dem sier kort og godt: "Biskopen i Konstantinopel skal ha rang og ære etter biskopen av Roma, for Konstantinopel er Det nye Roma." Men viktigst for oss i denne sammenhengen er at dette andre konsiliet vedtok et lærebrev. Sammenfatningen av dette lyder slik:
"Den nikenske trosbekjennelse lærer oss å tro på Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, idet vi klart tror at Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd deler samme guddom og kraft og vesen. De æres sammen for de har samme verdighet, i sitt herredømme er de like evige. Vi ærer dem i tre fullkomne hypostaser, eller også tre fullkomne personer, slik at verken Sabellius' uvesen - der hypostasene sammenblandes og personenes egenskaper oppleves - får noe rom hos os, eller at eunomianernes, arianernes eller pnumatomakernes blasfemier får noen makt hos oss, de som atskiller Guds vesen eller natur. For de sier at treenighetens uskapte, vesenslike og like evige natur gjennom Sønnen får seg tillagt en senere født, eller skapt natur, en som er av et annet vesen.
Også læren om Herrens menneskeblivelse bevarer vi uforfalsket, i det vi fastholder at hans komme i kjødet ikke skjedde (i et kjød) uten sjel eller fornuft, (et kjød) som ikke var komplett. Nei, vi erkjenner Logos som fullkommen Gud før alle tidsaldre, og at han i disse siste dager er blitt fullkomment menneske for vår frelses skyld." (Hentet fra biskop Theodors kirkehistorie, bind 5)
Før vi går inn på hva denne utvidelsen innebar, la oss se litt nærmere på selve bakgrunnen for dette konsiliet. I år 378 falt den anti-nikenske keiseren i Øst, Valens, i et slag, og ble etterfulgt av den pro-nikenske Theodosius. Dette fikk noen interessante konsekvenser. Blant annet førte dette til en pro-nikensk allianse mellom biskopen i Rom, Damasus, Aleksandrias biskop Peter - som hadde etterfulgt selveste Athanasius - Cæsareas biskop Basilios, Antiokias biskop Meletius og Jerusalems biskop Kyrill.
Professor i kirkehistorie, Oskar Skarsaune, skriver at "Jerusalem, Antiokia, Aleksandria og Rom var de fire største - og etter samtidens oppfatning - eldste av de bispedømmer som var innstiftet av apostler. Cæsarea i Kappadokia hadde ingen tilsvarende posisjon, men var viktig på grunn av innehaverens format: Basilius. Og det var Basilius som nå var ledende i flere forsøk på å samle denne store teologiske og kirkepolitiske alliansen til fordel for en endegyldig fastsettelse av den nikenske tro som kirkens felles tro." (Oskar Skarsaune: Troens Ord. De tre oldkirkelige bekjennelsene. Luther forlag)
Da Basilios døde i 379 synes hans mål å være innen rekkevidde. Da kom en 153 biskoper fra Østkirken sammen i Antiokia. Her var både Rom og Aleksandria representert. Vi har kjennskap til dette kirkemøtet blant annet gjennom noe biskop Theodor av Mopsuestia har skrevet:
"Fedrene i Nikea nøyde seg med "Og på Den Hellige Ånd" i tredje artikkel. De mente dette burde være tilstrekkelig for tilhørerne dengang; men deres etterfølgere har likevel overlevert oss en fullstendig lære om Helligånden. Først samlet de vestlige biskoper seg og avholdt en synode for seg selv, fordi de ikke kunne komme til Østen på grunn av de forfølgelser som var forårsaket av arianerne som hersket der. Deretter, da forfølgelsene ved Guds hjelp opphørte, antok også de østlige biskoper denne lære med glede. De sluttet seg til de vestlige biskopers mening, og viste ved sine underskrifter at de var i fellesskap med dem." (Theodor av Mopsuestia: Dåpskatekeser)
Denne biskop Theodor var før sin utnevnelse til biskop i 392, presbyter i Antiokia, og var sannsynligvis til stede på dette møtet han refererer til.
Om Den Hellige Ånd heter det i følge Nikea 325 og Konstantinopel 381:
"Og på Den Hellige Ånd, som er Herre og Livgiver, som utgår fra Faderen, og som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, og som talte ved profetene." (Ortodoks bønnebok. Solum forlag, side 10)
Konsiliet i Konstantinopel i 381 vedtok også flere kirkerettslige bestemmelser. Flere av dem var kraftige oppgjør med heresi, altså vranglære. En av dem sier kort og godt: "Biskopen i Konstantinopel skal ha rang og ære etter biskopen av Roma, for Konstantinopel er Det nye Roma." Men viktigst for oss i denne sammenhengen er at dette andre konsiliet vedtok et lærebrev. Sammenfatningen av dette lyder slik:
"Den nikenske trosbekjennelse lærer oss å tro på Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, idet vi klart tror at Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd deler samme guddom og kraft og vesen. De æres sammen for de har samme verdighet, i sitt herredømme er de like evige. Vi ærer dem i tre fullkomne hypostaser, eller også tre fullkomne personer, slik at verken Sabellius' uvesen - der hypostasene sammenblandes og personenes egenskaper oppleves - får noe rom hos os, eller at eunomianernes, arianernes eller pnumatomakernes blasfemier får noen makt hos oss, de som atskiller Guds vesen eller natur. For de sier at treenighetens uskapte, vesenslike og like evige natur gjennom Sønnen får seg tillagt en senere født, eller skapt natur, en som er av et annet vesen.
Også læren om Herrens menneskeblivelse bevarer vi uforfalsket, i det vi fastholder at hans komme i kjødet ikke skjedde (i et kjød) uten sjel eller fornuft, (et kjød) som ikke var komplett. Nei, vi erkjenner Logos som fullkommen Gud før alle tidsaldre, og at han i disse siste dager er blitt fullkomment menneske for vår frelses skyld." (Hentet fra biskop Theodors kirkehistorie, bind 5)
Et grunnleggende spørsmål her er: Mener du at vi kan stole like sterkt på at Guds Ånd står bak de syv økumeniske konsiliene, som vi kan stole på Bibelen? Altså: Har de syv økumeniske konsiliene autoritet på linje med Bibelen? Eller har de bare autoritet så sant vi ikke finner noen klar motsetning mellom disse og Bibelen? Eller er de bare interessante, men uten autoritet for oss protestantiske kristne?
SvarSlettKommer du til å skrive en artikkel om hver av de fem konsilene du ikke har skrevet om?