Menigheten på jorden - og menigheten i himmelen

Etter noen travle og litt slitsomme dager, har det vært rom for stillhet og ettertanke i dag - og jeg har hatt muligheten til å lese litt. Studiet av Kirkens historie gir meg fortsatt like mye, og det er det jeg "kobler" av med. Egentlig er det vel mer riktig og si: "tilkoblet", for det er det jeg opplever at jeg blir. Det er så interessant å se sammenhengene og linjene, og kunne følge kontinuiteten. De siste dagene har ordene fra Hebr 12,1 talt til meg personlig: "Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss..." Når en leser om apostler og profeter, kirkefedre, biskoper og eneboere, ørkenfedre og ørkenmødre, om Russlands staretser og i tanken kan besøke både Jerusalem, Konstantinopel, Kappadokia eller Egypts ørken, Russlands dype skoger eller den hellige øya Athos eller Lindisfarne så kjenner jeg en usigelig glede av å stå i en sammenheng - en kontinuitet. Jeg tenker på både den himmelske og den jordiske menigheten. Vi må ikke glemme de som allerede har gått foran oss. I dag kjennes mange av disse hellige menn og kvinner så nær. Som om de skulle se ned fra himmelen og si: Fullfør løpet!

Leser vi videre i det samme kapitlet i Hebreerbrevet kan vi lese følgende:

"Men dere er kommet til Sions berg og til den levende Guds stad, det Himmelske Jerusalem, til en talløs skare av engler, til festforsamlingen og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene, til Gud, alles Dommer, og til de fullendte rettferdiges ånder, til Jesus..." (Hebr 12,22-24a. Bibelen Guds Ord 2007)

Over dette fryder jeg meg i dag: Nærværet av Jesus og alle de hellige.

I huset vi bor i finnes det en del ikoner. De anskueliggjør at vi ikke er alene. De hellige som har gått foran oss, er med oss. Når vi feirer gudstjeneste så er det slik at både menigheten i himmelen og menigheten på jorden trer i nær og inderlig forbindelse med hverandre.