Du hvis øyne alltid ser meg

Johannes av Damaskus (645-749) er blitt kalt den siste av kirkefedrene. Han var sin tids viktigste teolog. Avbrøt sin karriere hos kalifen av Damaskus og trådte inn i Mar Saba klosteret utenfor Jerusalem. Johannes av Damaskus er kjent for å forsvare ikonet ved å betone forskjellen mellom avbilde og urbilde og mellom det å ære og tilbe, som kom til å bli avgjørende for billedteologien. I sitt største verk - Kunnskapens kilde - sammenfatter han på en glimrende måte oldkirkens teologi. I dag gjengir jeg en bønn av ham, som jeg tror mange vil kjenne seg igjen i:

Herre, Du har elsket oss og gitt Din elskede, enbårne Sønn til vår gjenløsning. Han tok på seg oppgaven av fri vilje og uten motstand. Ja, Han stilte seg til rådighet som et uskyldig offerlam. Han var Gud men ble menneske og underkastet seg Deg med sin menneskelige vilje og var Deg, Gud, min Far, lydig til døden, ja korsets død.

Kristus, min Gud, Du fornedret Deg, for å ta meg, det fortapte får, på Dine skuldre for å lede meg til grønne enger og la meg få drikke av den sanne læres vann gjennom Dine hyrder, som Du selv har gitt føde og som nå vokter Din hjord som Gud har utvalgt.

Herre, lett byrden av mine synder, som har vært årsak til stor urett. Rens min ånd og mitt hjerte. Før meg på den rette vei, gå foran meg og lys for meg som en lykt. Lukk opp min munn og gi meg ordets gave. La min tunge, gjennom Din Ånds brennende tunge, tale klart og tydelig om Deg, Du hvis øyne alltid ser meg.

Herre, vær min hyrde, og hjelp meg å være hyrde så mitt hjerte ikke viker av til venstre eller høyre. Må Din gode Ånd føre meg på den rette vei. Må mine gjerninger følge Din vilje helt til enden!