De syv økumeniske konsilier, del 1

Annet sted på bloggen har jeg gitt uttrykk for at jeg bekjenner meg til de oldkirkelige bekjennelsene - det vil si Den apostoliske, nikenske og athanasianske trosbekjennelsen - og de syv økumeniske konsiliene gir et sant uttrykk for "den tro som èn gang for alle er blitt overgitt til de hellige" (Judas vers 3) Vi skal i en serie artikler se litt nærmere på hva som ble vedtatt på de syv økumeniske konsiliene, som anerkjennes som Den udelte kirkes lære. Vedtakene på konsiliet i Nikea er fremdeles gyldige, og ikke minst tidsaktuelle. Det vil du se når jeg skriver om den såkalte arianismen - en heresi, eller vranglære som fremdeles eksisterer.

Det første av disse syv ble holdt i Nikea i perioden 20.mai år 325 til 25. juni samme år. Hit kom biskoper fra hele den kristne kirke, sammenkalt av keiser Konstantin. Et sted mellom 250-300 personer deltok.

Antallet deltagere er noe uklart. Sokrates Scolasticus telte 318, mens Eusebius av Cæsarea telte 250. De østlige biskopene var i flertall, noe som var naturlig; kirken var mye større i øst enn vest, og Nikeas beliggenhet gjorde det lettere å reise dit. Fremst blant dem var de tre erkebiskopene Alexander av Alexandria, Eustathius av Antiokia og Makarios av Jerusalem, samt biskopene Eusebius av Nikomedia og Eusebius av Cæsarea.

De vestlige provinsene sendte bare fem representanter, biskopene Markus av Calabria, Cecilian av Karthago, Hosius av Cordoba, Nicasius av Dijon og Domus av Stridon. Ingen av biskopene, hverken fra øst eller vest, reiste alene, så Eusebius forteller at det var utallige prester, diakoner og akolytter tilstede. Særlig en av disse assistentene utmerket seg, nemlig Athanasius, en ung diakon som fulgte Alexander av Alexandria. Han viste seg å være en av de fremste motstanderne av arianismen, og skulle senere stå sentralt i striden med dem.

Tema for denne første samlingen av Kirkens ledelse var den såkalte arianismen. Arianismen er en teologisk lære som har som bakgrunn fra den aleksandrinske presten Arius lære. Denne Arius levde cirka 260-336. Kort fortalt går arianismen ut på er Sønnen er et skapt vesen, den første og høyeste av alle skapte vesener, men han er ikke guddommelig. Det har vært en tid da Sønn ennå ikke var, er en kort slagordsform av arianismens kjernepunkt på kristologiens område. Faderen (Gud) har skapt Sønnen av intet, og senere enn ved tidenes morgen. Selv om Sønnen er Faderens mest fullkomne verk er de vesensforskjellige, og Guds Sønn kalles Sønn kun i samme forstand som menneskene kalles Guds folk. På samme vis er Den Hellige Ånd Faderens nest mest fullkomne skaperverk. Faderen er altså alene størst, og Treenighetsbegrepet kan ikke appliseres om Gud.

I begynnelsen var det en hard front mellom de to sidene, arianerne og dem som gjerne kalles de ortodokse (gresk: 'rettroende') Eusebius av Cæsarea, allerede kjent som en stor taler og forsker, ledet arianernes fremlegging. Han gjorde sterkt inntrykk på keiseren; senere skulle keiseren stå klart på de ortodokses side utad, men han beholdt tilsynelatende en del ariansk tankegang i sitt private trosliv. Da det ble klart at slaget var tapt for arianerne begynte Eusebius etterhvert å posisjonere seg som megler mellom fløyene. Dette var en av grunnene til at keiseren satte ham så høyt og helt til sin død holdt sin beskyttende hånd over ham. Det var også Eusebius som døpte keiseren på dødsleiet.

På dette konsiliet ble også den nikenske trosbekjennelsen vedtatt. Den ble ikke enstemmig vedtatt, noe som var å vente ettersom den har en klar brodd mot arianerne.Avslutningen på debatten skjedde da den nikenske trosbekjennelse ble vedtatt. Spesielt viktig i denne sammenheng er formuleringen «av samme vesen som Faderen» i beskrivelsen av Jesus Kristus. Dette er klart rettet mot arianerne, som avviste doktrinen om treenigheten. Også formuleringen «født, ikke skapt», igjen om Jesus Kristus, er viktig; den imøtegår arianernes doktrine om at Jesus var et menneske skapt av Gud, og ikke en del av Gud slik de ortodokse hevdet.

På dette konsiliet ble det vedtatt en utregningsmetode for når påsken skal feires, en minimumstid for forberedelse til dåp, hvordan biskoper ordnineres og Bispedømmet Jerusalem ble innrømmet spesielle æresrettigheter - bare for å nevne noe.