I formiddag talte jeg over dagens tekst fra Joh 14,1-11 i Toten Frikirke på Raufoss. Her følger prekenen:
Som du sikkert vet kom den kristne tro til Norge vestfra, fra havgapet rundt Europas nordvestre hjørne, fra de keltiske områdene. I skrøpelige farkoster satt munker med storhavet rundt seg på alle kanter - og så ba de Guds vind om å blåse dem dit de skulle. Slik nådde de våre kyster en gang på 800-tallet. Rundt 960 forlater en irsk kongsdatter, - Sunniva, riket sitt etter at vikingene hadde herjet der, og båten bærer like til øya Selja og hun og munkene som følger henne, slår seg ned der. Etter hvert blir Selja et av de tre bispeseter i Norge. Den kristne tro er i ferd med å klore seg fast i det barske og forrevne norske kystlandskapet.
Disse keltiske kristne var opptatt av pilegrimsmotivet. Av peregrinatio. Det er en kristendomsforståelse der fremmedgjøring, oppbrudd og hellige steder er sentrale temaer. Når Gud åpenbarer seg for noen så kjenner han eller henne det i hele sitt vesen - at man er en fremmed i denne verden. Inne i seg har man kjent dragningen etter å være i Guds nærhet, om et sted hvor Gud er å finne. Det er dit mennesket er på vei. Man forlater alt, våger alt, utholder alt for å nå sitt mål. Dette er pilegrimen. Livet til pilegrimen er i fortsettelsen av at han har erfart noe av Guds vesen og da er livet en reise. Han tilhører et folk som er på vei. Det hellige stedet han eller hun søker er det uforstyrrede samværet med Gud. Derfor leder veien alltid bort fra verden, fra støyen, maset, stresset, til de ødsligste ørkener, de mest forlatte øyer, de mest utilgjengelige trakter. Det er der – aller lengst borte – at pilegrimen finner sitt hjem på jorden.
Hva var det som drev disse våre keltiske brødre og søstre? Jo, det handler mye om det vi har lest sammen. Om Jesus som veien, sannheten og livet. Ikke en teori, men virkelighet. Fordi Jesus er veien la de ut på vandringen. De hadde himmelen som sitt mål. De forsto betydningen av at de første kristne ble kalt «veien».Dette pilegrimsmotivet finner vi igjen i denne keltiske velsignelsen:
Måtte veien stige opp for å møte deg,måtte vinden alltid være deg i ryggen,måtte solen skinne varmt på ditt ansikt.Regnet faller mykt på dine åkrer,og til vi møtes igjen,måtte Gud holde deg i sin hånd.
Det er tid for oppbrudd for 12 slitne menn. Ved ulike anledninger har Jesus forsøkt å forberede sine disipler på at Han skal fare herfra. Han har ikke lykkes i noen særlig grad med det. Disiplene vil ikke høre noe om lidelse og død. Ikke da, og ikke nå. Men det begynner kanskje å gå opp for noen av dem. Og stilt overfor disse realiteter – at Jesus, Han som de hadde vært sammen med nærmest hele døgnet i tre år, Han skulle ikke lenger være sammen med dem - det skapte mange slags underlige følelser. Derfor innleder da også Jesus sin samtale med dem, med disse ordene: «La ikke deres hjerte forferdes! Tro på Gud, og tro på meg.»
De samme ordene må våre keltiske brødre og søstre ha hørt og lest.
Jeg opplever en stor trøst og trygghet knyttet til disse ordene: «... og tro på meg.» Ikke tro på troen min, på min evne til å tro, eller holde ut. Men tro på Jesus. Troen på Jesus er en nødvendig del av den tro som gjør menneskene trygge. Han kommer ikke til å svikte dem som er Hans egne.
Jesus har lært disiplene om hvordan de skal tro på Gud. Det handler ikke bare om en tro på at Gud finnes, men det handler om en en tro som innebærer en barnlig fortrøstning og tillit. Jesus er kommet for å vise dem hvem Faderen er. Og – som vi ser av teksten vår – slik Jesus er, slik er vår himmelske Far. I Jesus har Gud fått et ansikt. Og Jesus understreker dette så sterkt, nettopp fordi det skulle være lettere for disse 12 og for alle andre som følger Jesus, og som synes at Gud er fjern, at de vil se hvor nærværende Han er i Sønnen. Det vi ikke klarer å gripe med Gud, klarer vi å se i Jesus. «Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.» (Joh 1,14)
Det handler ikke om prestasjoner. Troen er prestasjonsløs. Det finnes to slags identiteter som vi kan ha: prestasjonsidentiteten eller kjærlighetsidentiteten. Prestasjonsidentiteten har sin sitt utgangspunkt i hva jeg selv kan gjøre. Mine prestasjoner berettiger meg til en viss anseelse og dermed også en plass i fellesskapet. Denne type identitet har helt og holdent sitt utgangspunkt i mine egne egenskaper. Kjærlighetsidentiteten fungerer helt motsatt. Den gir en plass og en rolle til mennesker fordi hun er elsket. Det handler da ikke om spørsmålet om hva han eller hun kan prestere. Uansett om hun eller han presterer mye eller lite blir hun eller han ikke byttet ut, fordi hun eller han er elsket. Derfor er den tro det her er snakk om det Jesus sier: «tro på meg.» Det Jesus sier er: sett din lit til meg, tro på det jeg gjør og har gjort. Og tro på min Far, Skaperen og Opprettholderen av alt.
Og når så Jesus har sagt dette viktige om troen – som ikke handler så mye om hva de tror – men hvem de tror på, så begynner Han å trekke sløret til side og forteller dem om himmelen. Han hjelper dem med å løfte deres blikk. Han hjelper dem til å få det rette perspektivet på ting – himmelperspektivet. Det er et perspektiv som nesten er borte fra dagens kristenhet. Det meste idag dreier seg om her og nå, og aller mest med det samme. Kanskje aller helst burde det vi lengter etter ha skjedd i går. Apostelen Paulus hadde himmelperspektiv når han skriver til den kristne forsamlingen i Kolossæ: «Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden.» (Kol 3,1-2)
Det Jesus har å si om himmelen det garanterer Han for selv. «Var det ikke slik, hadde jeg sagt dere det.» Jesus kan ikke lyve. Djevelen derimot lyver. Om ham sier Jesus i Joh 8,44: «han... står ikke i sannheten. For det er ikke sannhet i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en løgner og løgnens far.» Om Guds ord heter det i Matt 24,35: «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal slett ikke forgå.»
Jeg liker uttrykket Jesus bruker om himmelen: «Min Fars hus.» I Luk 16,9 bruker Han et annet. Der snakker Han om «de evige boliger.» Apostelen Paulus er inne på det samme når han skriver i 2.Kor 5,1: «Vi vet jo at om det teltet vi lever i på jorden blir brutt ned, så har vi en bygning som er av Gud, et hus som ikke er gjort med hender, evig i himmelen.»
Men det hadde ikke vært mulig for oss å få et rom i Fars hus, om ikke Jesus hadde gått foran oss og åpnet himmelen for oss! Hebreerbrevets forfatter sier det slik i Hebr 10,19-20: «Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød.»
Min Fars hus består av mange rom. Det står i ganske skarp kontrast til det Jesus selv opplevde da Han ble født inn i denne verden. For Ham var det ikke rom i herberget, og om Menneskesønnen heter det i Matt 8,20: «Revene har huler, og himlenes fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hode til.»Jesus inviterer til «huset med de mange rom». I himmelen er det ikke plassproblemer. Hvor stor er himmelen?
Den er like stor som Guds hjerte! Og i Guds hjerte er det rom og plass for alle.
Vers seks i teksten vår er det mest politisk ukorrekte som noensinne er sagt! Der sier Jesus rett ut: «Ingen kommer til Faderen uten ved meg.» Det skapte sterke reaksjoner den gangen, som det gjør i dag. Enkelte protesterer vilt og sier rett ut at dette er intolerant, dømmende og fanatisk. Dette er liksom ikke den Jesus som de er fortrolig med. For i dag, som den gangen, vil man si at det er mange veier som fører til Gud, og hvilken man velger, er det samme for, som de sier: «Enhver blir salig i sin tro.» Enkelte tror at det er et bibelvers. Men det er det altså ikke. Jesus er krystallklar når Han sier: «INGEN» – hva er det for noe? Ingen er ingen det. «Ingen kommer til Faderen uten ved meg.»
Billy Grahams sønn, Franklin Graham gav ut en bok for kort tid siden som het «The Name». Dessverre er den ikke oversatt til norsk. Det er en meget interessant bok. I denne boken forteller Franklin om sammenkomster han har vært på hvor mange mennesker har vært til stede. Det har vært celebriteter som har snakket mye om Gud, men blitt svært forlegne når Jesu navn er blitt brakt på bane. I vår tid er det helt greit om du snakker om Gud – for Gud kan bety så uendelig mye rart. Dagens mennesker har ofte skapt sin egen Gud, som ikke har noe å gjøre med Bibelens Gud. Det er en Gud som synes det livet de lever er helt ok, som aldri snakker om synd eller omvendelse. En slik Gud som er god å ha når det passer en selv. Dette er altså ikke Bibelens Gud. Som sagt: det er stuerent å snakke om Gud, men ikke om Jesus. Mange blir forlegne når Jesus blir brakt på bane, da vil de heller snakke om noe annet.
Jeg blir mer og mer skeptisk også overfor en del kristne som bare snakker om Gud. Av og til lytter jeg til en kjent amerikansk pastor som forkynner på TV – også i Norge. Millioner leser hans bøker. Der kan de lese om hvordan de kan lykkes i livet og ha det godt. Jeg har enda til gode å høre han nevne navnet Jesus eller å snakke om å ta sitt kors opp hver dag å følge ham. Det er kanskje ikke så underlig at så mange mennesker kommer for å høre ham hver søndag. Men er det evangeliet de får, eller er det et menneskeskapt evangelium? Det er i hvert fall ikke Ordet om korset. Vet du, det er bare Ordet om korset som kan frelse! Apostelen Paulus skriver til forsamlingen i Korint: «For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft.»
Og i Apgj 4,12 står det tydelig for en hver som kan lese: «Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.» Kan det sies klarere?Bo Giertz, den lutherske biskopen som har vært til slik åndelig hjelp og velsignelse for meg har sagt at Joh 14,6 sier oss hva som er selve kjernepunktet i den kristne tro. Giertz sier: «Evangeliet er ikke bare et budskap om at Gud elsker oss, eller at det finnes tilgivelse for alle synder. Det avgjørende er at Jesus har gjort det mulig for oss å komme hjem til Gud. Veien dit er uoppløselig forbundet med Ham selv. Frelsen består i å tro på Ham, komme til Ham, følge Ham og tilhøre Ham. Han har ikke gitt oss noe kart å følge, eller noen veibeskrivelse å gå etter. I stedet går Han selv med oss. Og det lar seg ikke gjøre å komme frem til målet uten å være i følge med Ham.»Så langt biskop Giertz.
Men når dette er sagt, så inneholder vers 6 også en annen dyp sannhet. Jesus sier: «Jeg er VEIEN, SANNHETEN OG LIVET.» Hør meg når jeg sier følgende, for dette er særdeles viktig at du får med deg:«Jeg er veien, sannheten og livet,» sier Jesus. Dette viser oss klart at den veien som Gud gir er Kristus, sannheten som Gud gir er Kristus, og livet som Gud gir er Kristus.
Dette er ikke bare ord – dette må Ånden åpenbare for oss. At Jesus er veien. At Han er sannheten. At Han er livet. Dette kan bare bli ord – og blir det bare ord, blir det ikke til noen velsignelse for oss.
La meg forsøke å forklare hva jeg mener med dette. Mange leter etter en metode. Vi liker det. Hvis vi bare gjør slik og slik vil det og det skje. Men Gud har ikke gitt oss en metode. Han har gitt oss sin Sønn. Ja, alt Gud gir oss er sin Sønn, ikke en masse forskjellige ting. Hør meg når jeg sier: Enhver åndelig ting uten for Kristus er død.Vi lytter kanskje til en god venn, og denne har funnet noe som har velsignet ham eller henne, og vi tenker at jo det vil jeg gjøre, eller det vil jeg prøve. Mens vår venn har hatt en åpenbaring av Kristus og gjort seg en erfaring med den levende Kristus, så er det ikke levende for oss når vi adopterer det den andre har erfart. For oss blir det en metode. Den kan være veldig åndelig, men den blir ikke liv for oss.
Kristus derimot er Den levende. Og vi må gjøre oss erfaringer med Ham. Hvis det vi har kun er en metode – hvor god, nøyaktig og uforlignelig den enn kan være – er dn stadig like død og har liten åndelig verdi. Grunnen til mange ubesvarte bønner og virkningsløse vitnesbyrd er, at vi ikke er i berøring med Herren. Vi har bare kopiert andres metoder, vi har ikke berørt Herren selv.
Til den kristne forsamlingen i Kolossæ skriver Paulus om det kristne livs mysterium:Kol 3,3-4
Dvel litt ved de ordene: Kristus vårt liv.
Smak på dem. Dette er ikke noe som vi kan si bare sånn helt plutselig. Jo, det er sant at Kristus er vårt liv. Han sier jo selv: Jeg er livet. Men legg merke til hva apostelen skriver her. Han skrev: «Når Kristus, vårt liv, åpenbares.» Det han snakker om er at Kristus mer og mer har vunnet skikkelse i oss, slik at vi kan si med hele oss: Kristus er mitt liv. Han er min altoppslukende pasjon, min lidenskap. Han er blitt mitt liv.For å komme dit i vår åndelige utvikling må vi ha forstått, ikke bare med våre tanker, men med vår ånd, at Kristus er veien. Ikke en metode, men veien. Hva betyr dette?
Det finnes en fortelling fra 300-tallet som har noe viktig å si oss i dag: En pilegrim kommer til Rom , og får høre om en kvinne som aldri forlater sitt værelse. Hun lever i uavbrutt bønn, sies det. Mannen som selv er en vandrer, stadig på vei, stiller seg undrende til det han får høre og bestemmer seg for å oppsøke kvinnen.Hvorfor sitter du her, spør han nå de møtes og får svaret:Jeg sitter ikke, jeg er på reise.
Ønsker vi ikke alle at vi kunne si det samme om våre liv? «Jeg sitter ikke, jeg er på reise.» Dypt inne i oss har vi en lengsel etter noe bedre, noe mer og vakrere. Å slutte å tørste kan være å dø. Å gå dypt inn i sin tørst er å være en pilegrim. Det er å begi seg ut på veien.
Troen er en vei fordi Kristus er veien. Målet er ikke å komme til Kristus – det er å vandre med Ham. Vekkelsesbevegelsenes spesielle gave har ofte vært å lede mennesker til Kristus. Men i blant har man stanset der. Vi har ikke alltid hatt den samme evne til å lede som som har kommet til tro inn i en fordypet vandring med Gud.Men Jesus er veien til det sannere og rikere livet. Den som har slått følge med Ham er alltid på vei, samtidig som han eller hun har nådd plassen der Gud er å finne, som den åndelige veiens mål bruker å beskrives. Underlig, men sant.
Akkurat denne spenningen mellom veien og målet får form i pilegrimsmotivet. Pilegrimen er en vandrer som ferdes mot et hellig sted. Pilegrimen har på samme tid slått seg ned på plassen.
Disse to idealene strømmer gjennom hele kirkehistorien og trenger å gjøre det i hver eneste kristens liv. I pilgrimstradisjonen sammenfattes de i uttrykkene Peregrinatio pro Christo og Stabilitas loci. Det første står for oppbruddet ut i det ukjente til en veiløs vandring i Kristi etterfølgelse. Det andre står for troskap mot det som er gitt, det rotfestede livet på den plassen som er blitt meg gitt. Spenningen mellom disse to skaper dynamikken i kristenlivet.
For en kristen pilegrim er Jesus den i hvilket allting sammenfaller og sammenfattes. Han er veien. Den som vandrer med Ham har intet sted å hvile sitt hode. Slik som Jesus er han en fremmed i denne verden, men man vet at man hører hjemme et annet sted. I huset med de mange rom. I Fars hus. Hele livet til en kristen har en retning. Det står slik i Hebreerbrevets 11,10: «For han ventet på byen med de faste grunnvoller, den som har Gud til byggmester og skaper.»
Men Jesus er også målet. Den som har latt sitt liv sammenflettes med Kristi liv er derfor hjemme overalt og behøver ikke mer. Han eller hun har sitt hjem i sitt hjerte, vedkommende er hjemme selv om hun eller han fremdeles er underveis. Stort er troens mysterium.
La meg avslutte, slik jeg begynte i den keltiske tradisjonen, med følgende bønn:
La oss gå framover i vår barmhjertige Faders godhet,i vår bror Jesu ømhet,i Den Hellige Ånds lys,i apostlenes tro,i englenes glade lovsang,i helgenenes hellighet,i martyrenes mot.
La oss gå framover i vår altseende Faders visdom,i vår altelskende brors tålmodighet,i den allvitende Ånds sannhet,i apostlenes lære,i englenes velvillige ledelse,i martyrenes selvkontroll.Slik er veien for alle Kristi tjenere,veien fra død til evig liv.
Utrolig inspirerende tale! Skulle likt å vært der og hørt den. Rakk ikke lese hele, feirer familiebursdag i dag men merka meg dette som jeg likte utrolig godt, og stoppa der, foreløpig..
SvarSlett"Mens vår venn har hatt en åpenbaring av Kristus og gjort seg en erfaring med den levende Kristus, så er det ikke levende for oss når vi adopterer det den andre har erfart. For oss blir det en metode. Den kan være veldig åndelig, men den blir ikke liv for oss.
Kristus derimot er Den levende. Og vi må gjøre oss erfaringer med Ham."
Veldig bra og veldig viktig!
BjornOlav:
SvarSlettHärligt att läsa det du skriver
om Jesus.Och det du skriver om
(Orkenen) öknen,tog jag till mej.
Det är det bästa som finns när Jesus tar vår hand,och låter oss få vara helt ensamma med Honom i öknen.Där får man vara sej själv, bara Han och jag, "Solita con Me Senor!"
Det kommer till mej en sång:
Jag har varit allena med jesus,
och jag vilade ut vid Hans bröst!Så eländig och arm, jag behövde
hugsvalas av kärlekens röst.
För jag var ju så trött av vägen,
och jag längtade så efter ro.
Å vilan var skön i Hans armar,
O,ljuvliga trygga bo!
Den som kommer till mej så Han sade,
den kastar Jag visst inte ut!
Och Han drog mej så nära sitt hjärta,
som aldrig jag varit förut.
Och Han sade hur kär han mej hade
och vad Han hade gjort för sitt barn,
och jag fröjdade mej likt en fågel,
som undsluppit jägarens garn!
För jag var ju så trött av vägen
och jag längtade efter ro.
och vilan var skön i Hans armar,
O,saliga ljuvliga ro!
Fridshälsningar Karin
BjornOlav, lyssna på Fathers love letter,du kan ta in det på fathersloveletter.com det är en broder som läser en så underbar text.
SvarSlettKarin
Fathers Loveletter er fantastisk! Dette er også et utrolig godt hjelpemiddel til å nå mennesker med evangeliet. La oss bruke det! Takk også for den gode sangen.
SvarSlett