På folkeskolen hadde vi besøk av en dame som skulle lære oss å pusse tennene våre. Noe av det damen med den kjempesvære tannbørsten og det store gebisset sa var at vi måtte tygge maten godt! Det er hva lectio divina handler om. Vi snakker om en meditativ måte å lese Bibelen på. I Salme 119,103 kan vi lese: "Hvor dine ord er søte for min gane, de er bedre enn honning for min munn." Wilfrid Stinissen pleier å si: "Vi burde alltid ha et bibelord å tygge på!"
I gårsdagens artikkel var jeg inne på ordet ruminatio som betyr nettopp dette: drøvtygging. En venn av Bernhard av Clairvaux, en mann med navnet Wilhelm av St. Thierry (1085-1148) har skrevet følgende: "Når det gjelder Skriften, er forskjellen mellom ruminatio og vanlig lesning like stor som forskjellen mellom vennskap og en flyktig visitt, mellom broderlig kjærlighet og en tilfeldig hilsen. Av den daglige lesningen må det hver dag være en munnfull som går ned i hukommelsens mage, slik at den kan fordøyes bedre og slik at man, når den støtes opp fra magen igjen, kan drøvtygge den."
En observant leser av denne bloggen vil ha lagt merke til at jeg er fascinert av den koptiske kirken, ikke minst etter at jeg var så heldig å få være med på en retreat med biskop Thomas på Nya Slottet Bjärka Säby. Før jeg traff biskop Thomas, som talte så varmt og sterkt og inderlig om behovet for å studere Guds ord, hadde jeg stiftet bekjentskap med den største fornyeren av den koptiske klosterbevegelsen, abuna Mattâ al-Miskin, eller Matteus den fattige. Han var leder for det berømte Makarios-klosteret i Egypt. En dag kom en disippel til ham og sa:
"Abba, lær meg å be!" Abuna Mattâ svarte: "Gi meg Bibelen din." Så åpnet han Det nye testamente i Efeserbrevet, rettet seg opp, løftet øynene mot himmelen og sa: "Slik skal du be."
Så leste Abuna Mattâ det første verset høyt. Etter et øyeblikks taushet gjentok han langsomt hvert eneste ord to eller tre ganger, leste så hele verset igjen, var taus, leste det andre verset, hevet stemmen, ba om barmhjertighet, sang det samme verset, mumlet det, løftet hendene mot himmelen, begynte å gråte ... Så lese han videre og glemte fullstendig at disippelen sto der ved siden av ham.
Denne historien griper meg så sterkt. Den avslører for oss hemmeligheten bak lectio divina og all sann bønn. Dagens bloggbilde er tatt i det ortodokse klostret i Alaska som jeg har regelmessig kontakt med.
(fortsettes)
I gårsdagens artikkel var jeg inne på ordet ruminatio som betyr nettopp dette: drøvtygging. En venn av Bernhard av Clairvaux, en mann med navnet Wilhelm av St. Thierry (1085-1148) har skrevet følgende: "Når det gjelder Skriften, er forskjellen mellom ruminatio og vanlig lesning like stor som forskjellen mellom vennskap og en flyktig visitt, mellom broderlig kjærlighet og en tilfeldig hilsen. Av den daglige lesningen må det hver dag være en munnfull som går ned i hukommelsens mage, slik at den kan fordøyes bedre og slik at man, når den støtes opp fra magen igjen, kan drøvtygge den."
En observant leser av denne bloggen vil ha lagt merke til at jeg er fascinert av den koptiske kirken, ikke minst etter at jeg var så heldig å få være med på en retreat med biskop Thomas på Nya Slottet Bjärka Säby. Før jeg traff biskop Thomas, som talte så varmt og sterkt og inderlig om behovet for å studere Guds ord, hadde jeg stiftet bekjentskap med den største fornyeren av den koptiske klosterbevegelsen, abuna Mattâ al-Miskin, eller Matteus den fattige. Han var leder for det berømte Makarios-klosteret i Egypt. En dag kom en disippel til ham og sa:
"Abba, lær meg å be!" Abuna Mattâ svarte: "Gi meg Bibelen din." Så åpnet han Det nye testamente i Efeserbrevet, rettet seg opp, løftet øynene mot himmelen og sa: "Slik skal du be."
Så leste Abuna Mattâ det første verset høyt. Etter et øyeblikks taushet gjentok han langsomt hvert eneste ord to eller tre ganger, leste så hele verset igjen, var taus, leste det andre verset, hevet stemmen, ba om barmhjertighet, sang det samme verset, mumlet det, løftet hendene mot himmelen, begynte å gråte ... Så lese han videre og glemte fullstendig at disippelen sto der ved siden av ham.
Denne historien griper meg så sterkt. Den avslører for oss hemmeligheten bak lectio divina og all sann bønn. Dagens bloggbilde er tatt i det ortodokse klostret i Alaska som jeg har regelmessig kontakt med.
(fortsettes)
Mens jeg leste i min Bibel i dag tidlig kom jeg over disse ordene, som passer så godt i forlengselen av denne artikkelen:
SvarSlett"... og lengt som nyfødte barn etter ordets rene melk, så dere ved den kan vokse til frelse. For dere har smakt at Herren er god." (1.Pet 2,2-3. NTR 05)
Legg merke til den sterke billedbruken, og at apostelen snakke om å "vokse til frelse", altså at frelsen er et stadig pågående verk. I dette pågående verk trenger vi føde, og føden er "ordets RENE melk."