Utfordrende livsvalg i en utfordrende livssituasjon

De siste tre-fire ukene har vært ganske utfordrende for vår lille familie. I 20 år har vi bodd på et sted med fantastisk utsikt over Gjøvik, og med det flotte vannspeilet fra Mjøsa på den ene siden av huset og med en liten skog på baksiden. Bygging av garasjer og rehabilitering i borettslaget, for det er i et borettslag vi bor, vil nå føre til nye låneopptak. Når borettslaget ble bygget kunne de ikke bli enige om løsning for garasjene, slik at hvert tun har sitt eget opplegg. Garasjene bygget for vårt tun står for fall, fordi de ble bygget på billigst mulig måte, og har råteskader. Nye garasjer vil muligens komme på over en million kroner, og på grunn av rehabiliteringen av hele borettslaget, vil også den generelle husleien stige. Vår økonomiske situasjon, som har sin bakgrunn i min sykdom, gjør det umulig for oss å ta opp nye lån. Midt oppe i disse for oss nedslående nyheter, fikk vi vite at et familiemedlem skulle selge huset sitt og ut fra de beregninger vi gjorde så det ut for oss til å kunne bli en god løsning. Et møte med banken gjorde at vi måtte kullkaste de planene, og nå er dette huset også solgt.

Først av alt kjenner vi på en dyp takknemlighet for at vi har et hus å bo i. Det er ingen selvfølge. Vi ser hva som skjer med våre venner i USA som må gå fra sine hus, på grunn av den ytterst vanskelige situasjon som de er kommet opp i. Og i Burma og Kina har folk ikke bare mistet sine hjem, men også nære familiemedlemmer. Så vi er heldige. Vi skal alltids klare oss uten garasje, og Herren vet hva vi trenger for å betale våre månedlige boutgifter, som beløper seg til over 13.000 kroner. I tillegg kommer husholdningsutgiftene. Men ordene fra 1.Sam 7,12 er sanne: "Til denne tid har Herren hjulpet oss." På forunderlig vis har Herren hjulpet oss til å dekke alle våre utgifter.

Det er et ord fra Salme 50,10 som har kommet for meg de siste dagene: "For alle skogens dyr er Mine, og dyrene på de tusen høyder." Gud har sine ressurser, og sine veier så det skal bli spennende å følge ham på troens vei videre!

Samtidig har helsesituasjonen min forverret seg, særlig anginaen. Varmen som hjalp meg tidligere, ser ikke ut til å gjøre det igjen. Nå er det vondt å gå turer, og jeg som er så veldig glad i det! Førstkommende mandag skal jeg inn på sykehuset igjen, blant annet for en ny belastningsekg og senere skal de hjelpe meg med å starte opp med insulinpumpe. Jeg sliter med kraftige følinger, og må av og til ha hjelp fra utenforstående. Dagene er utfordrende, men jeg finner hjelp gjennom to ting: For en tid tilbake sendte en kvinne fra sørlandet, som leser denne bloggen meg en diktsamling, hun har skrevet selv. De diktene betyr mye for meg i denne fasen av mitt liv. Jeg vil gjerne rette en inderlig takk for denne og for oppmuntringskort fra henne og hennes ektefelle. Det andre er at jeg har noe nytt å lære ved å følge ordene fra Ef 5,20: ".. og alltid takker Gud vår Far for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn.." Jeg har et stykke vei å gå før jeg er der at dette fungerer helt og fullt i mitt liv. Hører gjerne fra andre som har kommet lengre på dette området. Er takknemlig for forbønn.

Akkurat nå fryder jeg meg over å bo her hvor vi bor. Det kjennes trygt. Det er kort vei til sykehuset, om det skulle tilstøte meg noe. Utsikten er fenomenal, jeg elsker skogen som gir meg skygge, vi har gode naboer og bor i et veldig stille strøk og det er kort vei til bønnekoia. Der oppholder jeg meg så mye jeg kan. Det er mulig takket være vår Wheaton Terrier, Poirot og en god venn som jeg ber sammen med.

Bildet er tatt en vinterdag fra huset vårt, og viser noe av utsikten der hvor vi bor.